Torsdag 28. februar

Ikke 1 -2 -3,

men 2 - 3 - og disk

Det ble resultatet av gårdagens treningskonkurransen, og er  jo slett ikke noe ille utgangspunkt med tanke på neste ukes rally-konkurranse. Men vi skulle nok ha vøri der, mamsen og meg. Da tenker jeg det hadde blitt "vei i vellinga". Uten at jeg skal si det for helt sikkert (mamsen og meg var jo ikke der), så tror jeg faktisk Cinco-gutten var den som var aller flinkest på avansertbanen. Egentlig. Hadde ikke Kristin-tante klart å pådra seg en disk, hadde det nok stått 1 - 2 - og 3 i overskrifta.

Shabby-gutten tror jeg nesten må være uslitelig; først hadde de trent et par morra-timer i hallen og dernest var de på skogstur i over tre timer. Og det var ikke noe lett tur, må vite. Djupsnøen lå enkelte plasser meterdyp, så de mer svømte enn gikk. Det ble jo noen timers hvile på dem da, før konkurransestart, men ingen må tro at Shabby'n var sliten. Tvert i mot; det virket nesten som han hadde fått ei trippel vitamin-sprøyte. Han var i 100 hele løypa i gjennom - og hoppet og spratt som en kenguru. - Det var det jeg viste, sa mamsen da hun hørte det; den kroppen har mye kenguru-blod i årene. Men Kristin-tante klarte nå å styre han gjennom løypa og de endte på en hederlig 2. plass med 183 poeng - slått av instruktør Ronny.

Det var ikke fullt så mye futt i Jippie'n, men så er han jo ikke gamle karen - nettopp fyllt 9 måneder som han er. Og Kristin-tante sa han gikk som en gud - full kontakt og ingen snusing, men det er fortsatt noen momenter mamsen og han trenger å trene litt ekstra på. Deriblant sitt foran; det har kroppen vanskelig for å forstå vant som han er med at plassen hans er på mamsens venstre side. Dekk under marsj er også en vanskelig øvelse, men de trener nå jevnt og trutt, så det kommer nok på plass, det med. Om ikke til neste ukes konkurranse, så i hvert fall til sommerens storstevne. Tre repetisjoner, 191 poeng og en tredjeplass! Ikke verst til at det er første gang han går med Kristin-tante, og hadde det vært offisielt stevne, ja da hadde flinkegutten hatt opprykk til avansertklassen.

Og hva gjorde så mamsen og meg mens de strevde på rallybanen - vi bare mollkoset oss hjemme alene, vi to. Etter å ha vært en snartur utfor døra og fått litt friskluft i nesa, fyrte vi , så litt på TV og delte noen godbiter - og det helt uten å måtte gjøre noe som helst. Det blir nok en kosekveld på oss i dag og, for da er det treningskonkurranse i lydighet og jeg vil ikke gå sammen med noen andre enn min mamma. Sånn er det bare med den saken. Vi skulle nå gjerne vært der og sett på - om ikke annet, men kanskje det blir ei råd med det neste lørdag når det er offisiell konkurranse! 

Onsdag 27. februar

Morgenstund har

gull i munn...

I hvert fall for enkelte. Sånne som Jippie'n, mamsen og meg; våre døgns to første virketimer er gull verdt  - i våre øyne, vel og merke. De to store og mora deres er ikke på langt nær så morgenfrisk, det går gjerne både to og tre timer før de kommer ramlende ned trappa. Ikke skjønner jeg at det går an å sove i alt bråket mamsen steller i stand; sprettballene fyker veggimellom, apportbukk av tre eller metall slenges bortover ganggulvet og den gjennomtrengende lyden av fløyta ville garantert fått meg til å sprette ut av dyna. Men den som sover, synder ikke sies det jo, og når mamsen synes det er på tide med selskap, går hun bare utenfor døra og ringer på. Og det virker - hver eneste gang.

Det er litt merkelig med ei nesten stemmeløs mamsen, men kanskje hun kan bli ei kjendis-mamma i stedet? Sånn som Tause-Birgitte som bare smilte seg gjennom program etter program på TV-Norge for noen år tilbake. Mamsen må bare ikke se like sint ut som på Fauske, da hun marsjet ut av hallen uten å ha fått ei eneste linje på kritikk-skjemaet til Jippie'n. Da blir hun nok heller mer  beryktet enn berømt - som Sinte-Aasta. Det ville ikke vært kult i det hele tatt. Nei, det er nok best at hun får stemmen tilbake, så så får vi heller leve med "maset" om dekk, bli, fot eller hva hun nå måtte finne på av finurligheter. Og for å si som sant er; egentlig liker vi det innmari godt.

Okke som; i morres hadde vi ei fin-fin treningsøkt både Jippie'n og meg. En kort fellesdekk med katteforstyrrelse - og ingen av oss lot oss friste av kattekreket som spankulerte frem og tilbake foran snutene våre med vaiende hale. Jippie'n kunne nok tenkt seg "Jippie's lek med musa", men fornuften - og lysten på kyllingbiten som ventet - fristet mer. Litt vendinger og forflytning bak ble det og, men der meldte jeg pass. Ikke skjønner jeg vitsen med å skulle flytte meg bakover - jeg er jo skapt for å gå den veien nesa peker og det nytter ikke om så mora mi prøver et bittelite museskritt bak. Jeg sitter kvar... Men Jippie'n flytter seg både hit og dit, frem og tilbake - han har ingen anfektelser for hvilken retning han skal forflytte kroppen, og han nøler ikke engang. Det ble en liten runde med apport også, men da tok jeg en "time out" under sofa'n og overlot arenaen til jyplingen. Der  forble jeg  - til mamsen hadde lagt vekk "styggedommen".

Tirsdag 26. februar

Tre små "frekkiser"!

Nå er jeg skikkelig forb... - og jeg er  ikke forbauset hvis noen skulle tro det. Det er bare det at mamsen har nedlagt forbud mot styggord, og det  nytter visst ikke at jeg er nordlending en gang. Sikkert best å høre etter ellers blir det garantert munnvask med grønnsåpe - for det har hun sagt en gang før - for lenge, lenge siden. Heldigvis er det nå ikke alt hun skjønner når jeg står  oppi bakken og nibjeffer mot grantrærne. Det har seg nemlig sånn at i den siste tiden, har det ikke vært en eneste gang jeg har vært utfor dør uten at adrenalin-nivået har steget til himmels. Hvem kan jeg takke for det, tror dere; jo det er de tre ekorne som har funnet sitt skattkammer her på Skjomnes søndre - takket være Kristin-tante og mamsen.

Men utakk er verdens lønn; og der sitter de; høyt til værs, kjefter og smeller og nøyer seg ikke bare med det. I det siste har de begynt å pælme både grankvister og kongler på MEG som egentlig ikke gjør ei flue fortred. Nå er det imidlertid slutt på min tålmodighet! De kan bare vente til jeg når tak i en haletupp eller fem; da skal jeg nok fortelle dem hvor "skapet skal stå" - eller rettere sagt; hvor grankongler og kvister skal henge. Og det gjelder forøvrig også for sjura - ho e minst like frekk. Men hevnen er søt;  nå tisser jeg på hver eneste matsmule jeg kommer over -  så heretter tenker jeg tisserundene mine blir en smule fredeligere!

Ei  laaang oppsummering

fra siste halvdel av februar

Dette må vel bli verdens lengste innlegg til mamsen å være, i hvert fall er det nå det lengste som har vært til nå i min dagbok. Men, men - sånn går det når tastaturet blir stående urørt i dagesvis. Og både mamsen og meg må gå i tenkeboksen for å rekonstruere alt som har skjedd oss i løpet av de 10 dagene som har gått siden sist det sto noen linjer her.

Får vel starte med forrige både-og-helg. Egentlig skulle det vært ei skikkelig superhelg; med gårdsbesøk hos Trude og Viggo i Steigen samt Jippie'n første utstilling - og det eneste valpeshowet han kunne vært med på.

Turen startet bra, været var fint, veiene var ok og vi hadde en helt toppers luftetur i herlig nysnø underveis. Og det ble enda bedre da vi kom frem; der var det kjempestore jorder og vi kunne springe så mye vi bare orket sammen med de tre hestene som egentlig eide jordene. Jaja, vi sprang vel ikke akkurat sammen med dem, jeg prøvde egentlig ganske hardt å jage de vekk - uten at de brydde seg, det var det bare kattene som gjorde. Tror nok de var glad da de så oss forlate territoriet deres. Mamsen sa det måtte være verdens fineste stall. Hun hadde aldri sett maken; men så har hun nå ikke vært i så mange staller heller - dødsredd for hester som hun er. Men så var det slutt på den koselige delen av helga.

Lørdag morgen var vi tidlig oppe, vi hadde et par timers kjøring til Fauske og utstillinga, men jeg kan love at mamsen ble betenkt da hun så vær og føre. Hele området var glasert og det blåste så trærne lå skinnflate. Det ble en særdeles lite trivelig kjøretur, og vi kom da også frem i siste liten. I tillegg måtte vi gå langt og lenger enn langt på sørpevått underlag alt mens himmelens sluser åpnet seg over hodene våre. Utstillingshallen var ikke mye å skryte av; en smal tarm og første ring plassert så nært inngangsdøra at det nesten ikke var mulig å komme inn, tettpakket som det var med mennesker, bur og hunder.

Det sto ganske mange tollere der, så mamsen trodde det var der hun og Jippie'n skulle være. Og de ventet og ventet og ventet, men ingen tollere ble ropt inn, og da hun endelig lettet på seg for å undersøke om de var forsinket, var det for sent og all bedømming av tollervalpene vel overstått. I en helt annen ring. Uten Jippie'n! Stakkars mamsen så lei seg hun ble; hun hadde gleda seg kjempemye og så fikk hun ikke engang ei bedømming. Ekstra ille var det at han ikke var påmeldt til søndagens utstilling; en av de utstillingsansvarlige i Salten BHK sa at de hadde bestemt at siden ingen retrievere fikk stille ut den dagen, fikk heller ikke valpene være med. Og så viste det seg i ettertid at de fikk være med likevel. Og det var nå minst like talentløst som at mamsen ikke sjekket ringnummeret. Kjipt var det nå uansett, og jeg skjønner egentlig godt at mamsen gikk i "kjeller'n" og ble der gaaanske lenge, men hun kom nå opp igjen denne gangen også. Ikke har hun gitt opp hundehold og utstilling heller; Stockholm er allerede i boks og i tillegg skal vi på minst 3-4 andre turer med konkurranser og/eller utstillinger.

Men Cinco-gutten gjorde det godt - han ble aller best i rasen og ble nr 2 av de 12 gruppe-finalistene!

Forrige uke ble helt ulik alle de 128 ukene jeg har tilbrakt på Skjomnes søndre; mamsen var ikke før kommet hjem fra Fauske, før hun snudde nesa sørover og dro tilbake samme vei, men denne gangen var det Bodø som var endepunktet. Og der var det ikke utstilling, bare et kjedelig sykehusopphold - tenk mange dager uten mitt vakre, lille hundehode på puta bredvis hennes - og ingen Jippie som ga henne god-natt-klem heller. Det var nok trist, det. Vi som hjemme var, hadde det egentlig ganske greit; Kristin-tante sørget  nå for det og vi hadde jo dessuten selskap i hverandre. Bare gjett om vi ble glad da hun endelig kom hjem; Jippie'n ble så glad at han satte i et skikkelig indianer-hyl og jeg ulte med etter beste evne - om ikke like høyt da.

Mamsen ulte ikke; faktisk lager hun nesten ikke lyd i det hele tatt, for hun er operert i halsen og får ikke lov å bruke stemmen på en hel måned. Det er litt merkelig med ei stille mamma, hun pleier ikke akkurat "sitte" på ordene og dessuten blir det veeeldig lite trening på Jippie'n og meg. Litt handtegn skjønner vi jo begge to, og så har hun en "piper" som medhjelper. Den fungerer best for Jippie-gutten; jeg kan simpelthen ikke fordra høye lyder. Det som kanskje er litt kjipt for mamsen og meg, er at vi ikke får være med på rally-konkurransen 8. mars. Jippie'n skal gå med Kristin-tante, men jeg går ikke en eneste konkurranse uten mamsen ved min side, så det får heller vente til hun er frisk nok til å kommandere meg. Men jeg tror Kristin-tante synes det er litt fredelig med ei taus mamma; i hvert fall når de er ute og kjører, for i dag, da vi kjørte til byen, kom det ikke et eneste lite bjeff fra mamsen på hele turen, og det er høyst uvanlig til henne å være.

Men selv om vi ikke har fått trent så alvorlig mye, har vi hatt mange fine turer i Storskogen - mest sammen med Kristin-tante og litt sammen med mamsen, så vi lider ikke av frisk luft-mangel. Det skal nå likevel bli deilig når stemmen hennes er tilbake og vi får trent på vanlig vis, for hvordan kan jeg ellers stille opp til konkurranse i Harstad. Vi har nemlig tenkt å prøve oss på lydigheta igjen der, og denne gangen går konkurransen på lørdag. Da slipper jeg i hvert fall at kirkeklokkene skremmer vettet av meg - hvis det ikke er noen glupinger som har funnet på at de skal ha kirkebryllup, men det foregår forhåpentligvis på et senere tidspunkt. Jeg slipper heldigvis inne-utstillinga der, det blir det antagelig ikke før Gällivarre - i  juni - og på ei grønn gressmatte!

Elg-gjeting

Torsdag 14. februar

Mamsen har fått seg en ny hobby; og den har ingenting hverken med strikking, maling, blomster, hund eller katt å gjøre. Men det er om dyr - og for å være helt eksakt - det er skogens ville dyr det er snakk om. Hver kveld, gjerne et par ganger mellom kl 22 og midnatt, kjører hun og Kristin-tante tur langs E6 fra der vi bor og sørover til Skjombrua, og det er ikke for fornøyelsens skyld de tar den kveldsturen. Ikke bare må de sørge for ekstratilskudd til kråka, sjura, småfugler og ekorn, nei, nå skal de gjete elg-kalver også. Det har seg nemlig sånn at vi har to kalver og mamma'n deres gående her, og de to småttingene har i hvert fall ikke skjønt at veien, den e' fa'lig, den. De bare labber i vei - rett før eller rett etter en sving, uten å se hverken til høyre eller venstre - og mamma'n deres er ikke så mye bedre. Til og med pol'ti lurte på hva de holdt på med langs E6 natterstider; ikke elgene altså, men Kristin-tante med nødblink på bilen og mamsen til fots alt mens hun husjet kalvene til skogs. Problemet er jo at de kan ikke være der døgnet rundt, og nå som det er kommet masse snø, så trekker de (elgene altså) ned mot veien igjen og vi har allerede vært og husjet de over på "rettsida" nå i formiddag.

Det var forresten skikkelig "varge"-vær da vi var på rally-treninga i går kveld, men var det noen som brydde seg om det...  neida, der var det fullt oppmøte og vi hadde ei kjempeflott trening. Til og med jeg virket - jeg var skikkelig oppgira og hadde veeeldig lyst å hilse på alle som satt på avsatsen, jeg tok nesten en Jippie - til mamsens store glede. Kristin-tante påpekte at det ble nå en null for det også hvis det var konkurranse, men det blåste bare mamsen av; mye heller en null for glede enn for redsel. Og det er jeg helt enig i. Jippie'n var også flink, og på langt nær så mye på bakbena som han pleier og ikke snuste han så alvorlig mye heller.

Det var kommet så mye snø i nattens mulm og mørke at vi fikk ikke opp verandadøra engang. Mamsen trodde et øyeblikk hun hadde mistet meg for det var nesten bare toppen av ørene mine som vistes, og egentlig var jeg litt glad hun kom og "berget" meg. Det var kattkrekene og, de likte seg ikke synderlig i djupsnøen, de heller. Jippie'n og de andre storhundene derimot, brydde seg ikke om været; de lekte og herjet bare verre mens Kristin-tante strevde med å rydde vei til bilen - med bare jakke over nattkjolen og "berføtt" i skoene. Men hva gjør man ikke for å komme seg på trening. Får bare håpe det ikke snør og fyker igjen før den tid!

Ny hund?

Onsdag 13. februar

Neida, var nok bare Jippie'n som så ut som en hvit gjeterhund etter å ha vært ute på morgenrunden. Merkelige greier egentlig - da vi gikk til ro i går kveld, var "verden" svart - og da vi sto opp i morres var den helt hvit. Natta vår var forresten ikke god i det hele tatt; det blåste så huset ristet, mamsen trodde vi skulle blåse "av landet"  og jeg lå bare og skalv så jeg ristet under dyna hennes, så redd var jeg. Og verre skal det bli utover dagen. Da behøver ikke mamsen tenke på å trene med meg i hvert fall. På gårdagens trening ville jeg ikke røre meg i det hele tatt, de store stålportene i hallen slamret og bråkte noe alldeles forferdelig, og blir det sånn i dag og, vil jeg heller være hjemme.  Men Kristin-tante skal snakke med dyrlegen, for hun har hørt at det finnes noe beroligende medisin, og kanskje det kan være bra for meg. Det hadde vært kjekt - hvis jeg ikke bare blir helt sløv og like redd inni meg likevel da.

Jippie'n er heldigvis ikke redd noenting han - ikke engang "storstormen" skremte han - han snorket like trygt og godt hele natta igjennom og skikkelig "mollkoste" seg ute i sneføyka nå i morres. Ikke brydde han seg om at stålportene slamret heller; han trente "hundreogørten" korte økter, og like flink var han. I hvert fall på momenttreninga. Fortsatt tror han at hele menneskeheten er til kun for han, og har ikke forstått at man SKAL sitte pent og BARE hilse når mamsen sier det er greit. Men hun har nå ikke tatt storstemmen frem for at han skal forstå det heller; for når han skal begynne med spor og rundering for fullt utpå vårparten en gang, da er det jo viktig at han er glad i mennesker - og ikke tror at mamsen blir sint hvis han tar kontakt. Han blir nok å skjønne med den "gode metoden" etterhvert - det tar bare litt lengre tid. Og kanskje - men bare kanskje - det går litt kjappere hvis hun er bittelitt mere bestemt i stemmebruken.

Søndag 10. februar

Søndagsblogg

Jammen var det bra at det ble tur på oss i går, for i dag var det ikke "gåanes" i Storskogen vår hverken for to eller firbente. Det har regnet og blåst, sklettet og regnet enda litt; skulle nesten tro det var oktober og ikke februar som normalt er en skikkelig snømåned her nordpå. Men det er nå fint lite vi kan gjøre med det, så i stedet for skogstur ble det bytur og litt lydighetstrening i parkeringsanlegget på Amfi. Der var det ganske så fredelig; vi bare hørte blåsten som et fjernt sus, ikke regnet det og underlaget var tørt og fint. Litt biltrafikk og noen forblåste sjeler som skulle busse hit eller dit, ga akkurat passe dose forstyrrelser.

Først ut var Jippie'n; han var egentlig ganske flink i dag. Lite snusing og fin kontakt mesteparten av tida. Litt vel opptatt av hva Shabby holdt på med, men innså ganske raskt at apporten nok ikke var ment for han. Mamsen var godt fornøyd både med vendinger og holdtene; og i motsetning til dagens morratrening, viste "kroppen" plutselig hva den skulle gjøre på kommandoen dekk. Dagens store, lille overraskelse sto jeg for; jeg har jo ikke "virket" på mangemange dager, så mamsen hadde ikke så store forhåpninger da hun tok meg ut av bilen. Men der lurte jeg henne godt - jeg fulgte med foten hennes som bare det, hadde flotte holdter, klaskedekk og bråstopp. Det var nesten kult å se hvor overrumplet hun ble. Eneste var at jeg måtte forsere et skummelt hull med gitter over på innkallinga, men det problemet løste jeg med et elegant hopp. Flinkegutter var også Cinco og Shabby; Cinco trente vendinger, dekk under marsj og stå - i nyyydelig utførelse. Shabby'n var en smule ukonsentrert i starten, men hanket seg fint inn og deretter gikk treninga nærmest på skinner. Etterpå ble det en fin liten luftetur på Gammelveien - så alt i alt har det vært ei flott helg - vind og regn til tross! Turbildene er fra i går, men treningsbildene er dagferske!

Lørdag 9. februar

Hvor blir dagene av?

Det lurer nå både mamsen og meg på - nå som hele uka nesten er over  - med bare ett eneste lite innlegg i dagboka mi. Mandagen hadde vi kaffebesøk om formiddagen og årsmøte om kvelden; det vil si det var bare Kristin-tante og mamsen som var inne på møtet. Vi firbente måtte pent vente i bilen mens de fikk pokalene våre - en til oss hver - for så flinkegutter var vi i fjor. Og det tok laaang tid, for det var visst mange som hadde vært flinke, og i tillegg skulle de jo både snakke og drikke kaffe med nogot attåt. Klubben har forresten mye spennende på gang; snart blir det både egen agilitybane og eget klubbhus - og det blir oppvarmet - det blir lykke på jord, det!

Tirsdag skulle vi egentlig vært på fellestrening, men sånn ble det ikke. I stedet ble det deilig, helstekt ørret på mamsen sine middagsgjester - med myyye gode rester til oss - og en gøyal "play-date" på Gammelkaia etterpå. Det verste for mamsen var nok at hun ikke fikk med seg morratreninga, men det var hennes egen feil som for en gangs skyld ikke klarte å karre seg ut av dyna før hele "huset" var på bena. Onsdagens rallytrening var litt så som så; jeg "virket" ikke i det hele tatt og Jippie'n "virket" bare stundesvis. Det blir det nok ikke mange pokaler av, så her må det skjerpings til. Shabby var heller ikke helt på nett, men Cinco-gutten var kjempeflink, tror nesten han var aller best den dagen.

Heldigvis var torsdagstreninga myyye bedre.

Sikkert fordi vi hadde fått oss en flott skogstur om formiddagen. Jeg var litt treg på dekken først, men det var også eneste minus. Ellers gikk øvelsene greit. Mamsen prøver fortsatt å få meg til å ta apporten, men der sliter vi litt. Hun har fått ei ny "oppskrift" og den skal vi teste ut nå i helga, kanskje den hjelper. Jippie'n var også flink. Han gikk med alle potene på bakken, og den snusinga han foretok var ubetydelig - i hvert fall sammenlignet med tidligere treningsøkter. Fortsatt er han litt "virre-virre-vapp" og laaangt fra klar til klasse I-konkurranse, men de jobber på både med å generalisere og utvide programmet, så kanskje, kanskje det blir debut på vår- eller forsommer'n. I morres var vi i hvert fall tidlig oppe, mamsen, Jippie'n og meg og etter morrarunden fikk vi ei fin treningsøkt med dekk fra stå, stå fra sitt og dekk-bli med katteforstyrrelser. Jippie'n fikk seg ei økt med apporten - både i tre og metall. Begge deler uten problem; flinkegutten sitter pent ved hennes side og holder treapporten leeeenge og uten tygging. Men jeg trente ikke apport da, det skal jeg gjøre når mamsen og meg er helt for oss selv. Men først skal vi få en etterlengtet tur i Storskogen - når bare mamsen er ferdig med å oppdatere hjemmesida til Dronninga og  fått seg litt mat i magen - da først skal vi prøve oss på apporten igjen!

GOD HELG!

Mandag 4. februar

En traurig søndag

og en fin fredagstur

Å "fyttikatta" for en kjedelig søndag vi hadde i går. Hele dagen gikk, nesten uten en eneste liten tissetur og egentlig er det ikke så merkelig at vi firbente ble litt skuffet, "bortskjemte" som vi er med minst 3-4 skikkelige langturer i uka. Dessuten skjedde det ikke noe ekstramorsomt lørdagen heller, for da feiret vi Kristin-tantes bursdag og det var nå mest koselig for de tobente. Rett nok sto det jo ikke om liv - vi fikk  både tisseturer og en smule trening, men så var det det med vanens makt, da...

Kristin-tante og mamsen hadde forøvrig minst en like kjedelig søndag; de var på varetelling i maaange timer på ting-og-tang-butikken Fryd på Amfisenteret - og tellet og tellet og tellet - helt til magene rumlet og de var knusktørre i halsen. Det var nemlig heller dårlig med både mat og drikke underveis - de var nesten ferdigtelt før distriktssjefdama spurte om noen ville ha noe. Og jeg sier som mamsen; "han spør som ikke vi gi"!

Det verste var visst at hun prøvde seg på å "nekte" dem røykepause - i hvert fall ville hun bestemme når, men da strittet nakkehårene både på den ene og andre  -  det skulle de ha seg frabedt. Både Kristin-tante og mamsen ble øyeblikkelig som to furtne tre-åringer, og Kristin-tante sa fra både høyt og tydelig at alternativet var å kjøre hjem. Akkurat der syns nå ikke jeg så alvorlig synd i dem; for egentlig var det bare bra både for helsa og pengeboka. Men sjefsdama skjønte "tegninga"; så de fikk nå sin etterlengtede røykepause uten mere om og men, og deretter gikk resten av tellinga som en lek.

Heldigvis hadde vi en kul tur fredag. Det var skikkelig gøy - med elgjakt og masse nysnø. Og under er mange småbilder fra den turen - det er bare et klikk på bildet, så blir det stort!

Fredag 1. februar

Flinkegutter og bursdagsfeiring

Nå har mamsen fått beskjed fra "høyeste hold" om å skryte litt av oss flinkegutter, og ettersom hun har lært oppdragelse, ja, så kommer det noen lovord om oss og siste ukes treningskonkurranser -  sent, men godt.

Først ut var Jippie'n, men jeg skal love at mamsen slet en del med kontakten, ja. Heldigvis tok han seg sammen innimellom, så de kom da gjennom løypa på et noenlunde anstendig vis. De fikk en del trekk på grunn av treghet, stram line og repetisjon, og endte opp med 193  poeng.

Jeg gikk hakket bedre enn han, og fikk bare trekk for to trege neddekker pluss en repetisjon, så min poengsum ble 195. Og vi klarte å holde oss godt innenfor tidsrammen på 3 min, både Jippie'n og meg. Og det aller beste var at mamsen klarte å la være og diske oss denne gangen.

Men Cinco-gutten var aller flinkest av oss. Han gikk så det suste og Kristin-tante klarte seg gjennom løypa uten disk. Bare gjett hvem som ble best.... Ikke Shabby i hvert fall; han gikk avansertløypa helt toppers, men Kristin-tante var ikke helt på topp der, og disk ble det. Men gratulere til Cinco som ble nummer 1.

På torsdagens lp-konkurranse var mamsen nær ved å gi opp hele Jippie'n; hun sa han oppførte seg som en stor tosk - skulle ikke tro han kunne en eneste øvelse. Ikke ville han være sammen med mamsen heller - så snart lina kom av, spaserte han frekt og freidig mot publikum og eventuelle godbiter som kunne befinne seg der.

Heldigvis skjønte han alvoret på mamsens tilbakekalling og kom ilende tilbake, men han var ikke helt "på stasjon" på noen av øvelsene - sånn egentlig. Ståen var begredelig og endte da også med 0. Heldigvis for henne, var jeg i bedre slag selv om jeg også hadde litt lyst å hilse på publikum. Men bortsett fra litt treghet på innkallinga, gikk øvelsene helt greit og jeg endte på tredjeplass. Det var jo ikke så aller verst.

Cinco gjorde nok en gang rent bord og gikk til en knepen seier, bare et halvpoeng bedre enn toer'n Hunter. Den aller flinkeste den dagen var nok Shabby'n. Han gikk klasse II og det var en fryd for øyet å se på utførelsen av øvelsene hans. Dekk i 3 min med skjult fører, apport, avstandskommando, hopp, fri ved fot og kjegla; kan ikke huske om det var enda flere - men alt gikk helt etter boka. Hadde det vært en offisiell konkurranse, ja, da hadde opprykket vært i boks. Vi må nok trene mye, Jippie'n og meg skal vi bli like flinke!

I går fikk vi oss en flott tur oppover bakkene med litt elgjakt som ekstra spenningsmoment. Mamsen er ikke så glad i at vi jager elgen, og slett ikke når hun har to kalver sammen med seg, og elgmamma'n ble da også sint til slutt. Dermed var den "leken" over, og det var sikkert like bra.

I dag har vi feiret Kristin-tante sin bursdag med kaker - og Marias boller med masse godt pålegg. Det var skikkelig koselig. Egentlig hadde hun bursdag på onsdagen, men da var det jo konkurranse og det ville hun helst ikke gå glipp av. Men den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves; nå har hun fått sin etterlengtede GPS og kan peile seg inn på både Stockholm og andre spennende storbyer nedover i Europa. Det blir i hvert fall spennende!