Tirsdag 29. januar

En nyttig dag

I går ble det ingen tur på oss firbente; men vi hadde en særdeles nyttig dag likevel - både to og firbente. Kristin-tante og mamsen fikk gjort unna diverse kontor- og bankbesøk, og mamsen fant ut at da passet det fint å ta en ny by-sosialiseringstur med Jippie'n - og litt med oss andre og. Men jammen tok det sin tid før vi var ferdig-sosialiserte - klokka var langt over middagstid før vi var hjemme igjen.

Første stopp var taket på Storsenteret; tror aldri noen har brukt så lang tid på å forflytte seg fra bilen og bort til inngangsdøra, men sånn blir det når mamsen "nekter" å flytte seg uten kontakt. Og Jippie'n hadde det tydeligvis ikke travelt; han sto for det meste på bakbena - i håp om å nå bort til alle de spennende tobente  - som til hans store sorg for det meste ikke la merke til han engang.

På togstasjonen gikk han heldigvis mest som en hund skal - med alle fire potene på "moder jord". Til gjengjeld var også nesa like mye ned - og det likte heller ikke mamsen, så da brukte de nesten like lang tid på å forsere perrongen som vi brukte på å forflytte oss fra Skjomnes søndre til byen. Men mamsen er ikke den som gir opp, og de fikk nå kontakt etterhvert - helt til han oppdaget togpersonalet. Og dermed ble det full stopp igjen. Stakkars Jippie'n, han har ikke helt forstått det enda - at ikke hele menneskeheten er til for hans skyld.

Men utenfor skolegården fikk han full uttelling og troen tilbake på sin sjarm; ungene syntes han var kjempeskjønn og ville mer enn gjerne kose med han. Og egentlig tror jeg nok mamsen syntes det var litt greit òg at han fikk beholde en smule tiltro til de tobente; det får han i hvert fall bruk for når han skal rundere. Egentlig når han konkurrerer eller er i utstillingsringen også; han må bare lære at det er mamsen som bestemmer hvor, når og med hvem.

Vi hadde en liten stopp nede på havna også. Det var skikkelig skummelt; mamsen ville vi skulle gå ned en metalltrapp til ei flytebrygge - og den lå ikke i ro engang, men duvet opp og ned med bølgene, og der ble det full stopp for min del. Jeg nektet plent å røre en muskel, det nyttet ikke hvor mye mamsen lokket og lirket. Cinco og Shabby syntes og det var litt ekkelt, men de gikk nå både ned og opp uten protester. Og hva gjorde  Jippie'n - han vandret nedover trappa med halen stolt til værs, undersøkte det som var å undersøke på flytebrygga og syntes ikke det var hverken skummelt eller ekkelt. Tror nok det var godt for mamsen å se at han ikke var det minste redd.

Men nå må mamsen forte seg å bli ferdig med skribleriene; vi har treningskonkurranse i rally nå i kveld, og da er det jo kjekt å ha fått gjort sine "nødvendigheter"  før vi går på banen. Det blir nå litt spennende om mamsen klarer å diske oss denne gangen også - kanskje hun klarer å la være å stresse så  hun får med seg hva som står på skiltene!

Lørdag 26. januar

Skogstur + trening

+ stakkars Jippie'n = uke 4

Oi-sann - nesten ei hel uke uten at mamsen har skrevet ei linja i dagboka mi. Jeg vet jo godt hvorfor, og med skog og trening som førsteprioritet, ja, da blir heller så som så med skrivinga. I tillegg har hun diverse huslige gjøremål å ta seg av innimellom, og det går jo ikke å være på mer enn en plass i slengen. Og jeg synes absolutt at det er noen innmari gode valg hun har tatt denne uka; for hva er vel bedre enn å springe løs i skog og mark... Ikke vet jeg - det måtte i så fall være en tur i fjæra eller ei treningsøkt sammen med hundevennene våre. Men det blir mye bedre bilder ute - og nå har vi så mange at mamsen snart må legge opp ei ny litt-av-hvert-billedside. Når hun får tid!

Det er nå forresten ikke helt sant at hun ikke har rørt data'n; hun har holdt på å lage ei fotobok som den franske vertsfamilien til Maria skal få. Den ser ut som ei helt vanlig bok - med egne tekster og bilder. Skikkelig stilig blir den. Men det har vært en del jobbing med å finne de rette bildene, for mamsen har flere tusen bilder i arkivet sitt. Nå er alle bildene klare, og hun har bare igjen å skrive tekstene. Der må hun nok få en smule hjelp fra kyndig hold; de franske ville garantert ikke skjønt mye av hennes oversettelse. Heldigvis har Maria en venn som trer støttende til, og i "bytte" lager mamsen ei skikkelig god steik - med multekrem til dessert - for det vet hun han er ekstra glad i.

Treningsmessig har det også vært ei flott uke selv om vi ikke fikk med oss fellestreninga onsdag, men det var fordi vi hadde middags- og kaffegjester - og det var nå koselig det også, og det er jo ikke så ofte vi har besøk fra Senja. Dessuten trener vi både titt og ofte i løpet av dagen - til og med når mamsen sitter på do, kan hun finne på en eller annen treningsting for Jippie'n og meg. De andre går bare etter henne for at de vet det bestandig er godbiter i lomma hennes. Sist prøvde hun seg på bare å hviske; og "virket" gjorde vi  begge to - det var fra dekk til stå tvert - og etterpå, da hvisket hun IKKE!

Det er jo ikke bestandig jeg virker, og nå har Jippie'n og begynt å slutte og virke. Men mamsen bryr seg ikke så mye om det. Hun vet at han er i en "vanskelig" alder - det vil si; opprørsk tenåring som vil bestemme sjøl -perioden - og så legger hun bare opp treninga etter det. Jyplingen kan kjempemye og er skikkelig flink, og egentlig liker han å jobbe for mamsen - og stort sett blir de nå enige til slutt; om fordelinga lek-trening-godbit.

Forresten har det vært litt synd i Jippie'n på slutten av denne uka: noen hadde ryddet i gammelbilen, og lagt alt "rydderiet" - deriblant ei flaske olje -  bak i hundeburet. Det er ganske mørkt utenfor huset vårt der bilen står, så mamsen så ikke at noe var galt - ikke før hun og Jippie'n kom inn i lyset på treninga. Stakkars han - hele bakparten og deler av halen hans var innsmurt i olje. Og dere kan ikke tro hvordan han så ut etter å ha vært i sanda etterpå. Det var bare å kjøre rett hjem og i badekaret. Nå har han gått gjennom to renselses-prosesser, men fortsatt er pelsen klisset. Dyrlegen sa hun skulle prøve å løse opp med olje først, og så bruke Zalo,  så det blir nok en ny omgang i badekaret i kveldinga. Det gruer JEG meg til, for han blir nemlig helt rabiat når han er våt;  raser som en tornado ut av badet, inn på stua, opp i sofa'n, over både bord og benker, ut i gangen og inn på badet igjen, for så å ta en ny "tørkerunde" - tenker jeg søker dekning UNDER sofa'n til det verste har gitt seg!

GOD HELG!

Tirsdag 22. januar

En både-og-mandag

Og selv om overskrifta er i blått, var heldigvis ikke HELE mandagen blå  - men det var på nære nippet - i hvert fall for mamsen som MÅ ha mat med en gang hun kjenner den minste lille snev av sultfølelse. Dagen startet ikke særlig bra - Zippi sørget for at både vi og bortimot resten av grenda ble revet brått og brutalt ut av vår skjønnhetssøvn. Ikke vet jeg hva hun laget sånn holloi for, men for sikkerhets skyld hev jeg meg med som "støttemedlem" - noe Jippie'n syntes var skikkelig skummelt, så han satte i gang  tåkeluren tvert. Og vips, så var alle husets beboere på bena.

Dermed ble det ingen morra-trening på oss, men det hadde det neppe blitt uansett, for mamsen hadde planlagt en tidlig bytur for å få unna diverse nødvendige "onder". Alle gjøremålene gikk greit - ja, så greit at det ble til og med tid til ei aldri så lita treningsøkt for Jippie'n på gressplenen for Torvhallen. Stakkars han, han måtte stå og stå - og det med alle de gode luktene rundt seg - nesevingene roterte som små propeller for å få med seg mest mulig. Men de fikk nå omsider kontakt, tatt litt lineføring og et par flotte dekker.

Etter byturen ble det ei lita treningsøkt for meg også - på Store Monumenter, og det gikk helt greit. Jeg slapp lineføring og øvde i stedet på fri ved fot, sitt bli og dekk. Mamsen prøvde litt avstandskommando, men det gikk ikke like bra som det pleier så vi avsluttet heller med ei super innkalling.

Vel hjemme begynte dagen å gå på tverka - for mamsen. Hun var sulten og gledet seg skikkelig til spekesildmiddagen som ventet. Det ble det heller dårlig med - silda var ALT for salt, så den måtte vannes ut minst et døgn før bruk. Jaja, hun hadde nå både kylling, saus og champignong fra gårdagens middag så mat skulle det vel bli ei råd med. Trodde hun. Kristin-tante puttet kyllingen i mikro'n. Det gikk ikke bra. Etter 1 minutt var det full fyr og stor oppstandelse. Heldigvis fikk de røsket ut kontakten, kvalt mesteparten av flammene før den ble lempet ut på veranda'n - og mamsen fikk spise seg mett på potet, deilig fløtesaus og tyttebær.

Resten av dagen forløp normalt; mamsen fikk gjort ferdig pakken til Maria - så nå kan hun glede seg til en liten overraskelse - vi fikk en deilig kveldstur i nydelig måneskinn - og mamsen fikk varme ostemørbrød til kvelds. I morra formiddag skal vi nok trene litt igjen, men det blir ikke før etter at vi har sendt pakken - og kanskje noen postkort, for da blir Maria ekstra glad - hun dekorerer nemlig veggene på internatet med postkort fra Norge.

Søndagskvelden var vi forresten på Høyskoletaket og trente, og jeg må bare skryte litt av Jippie-gutten; dere kan ikke tro hvor flink han er blitt med apporten. Det så så gøy ut at jeg tror nesten jeg og blir nødt til å prøve - det kan jo hende at jeg syns det er gøy nå  som jeg begynner å bli voksen i hodet.

Søndag 20. januar

Trening-trening -

og atter trening

Men det er nå ikke sånn at vi bare trener - og heldigvis for det da. Det hadde nok snart blitt kjedelig. Denne uka har vi i hvert fall fått oss et par skikkelige lange skogsturer, og noen by- og tisseturer. Jaja, sistnevnte gjør vi jo hver dag - som regel både formiddag og kveld - for vi er noen skikkelig utehunder. Mamsen liker egentlig også å være ute, men hun liker ikke like godt all på- og avkledninga nå vinterstid - hun skulle nok helst hatt sånn god pels som oss firbente, hun.

Treningsmessig har jeg vært litt opp og ned denne uka - uten at jeg vet helt hvorfor. Kanskje det har vært for mye støy; oppvaskmaskin og vaskemasin setter mamsen helst på når vi sover eller er ute, men selv om jeg skjønner at vi må fyre så kaldt som det er nå,  blir jeg vettaskremt når det knitrer som verst i ovnen. Nesten enda verre er det når hun skal bake og mikser'n kommer frem - og det hjelper ikke en gang at jeg vet at det kanskje blir en smakebit etterhvert. Tror nok mamsen synes det er leit når jeg slutter å "virke" - hun vet jo at jeg kan - men aller mest blir hun lei seg for at jeg er så redd og hun ikke vet hvor vondt jeg egentlig har det inni meg.

Jippie'n derimot, han er visst ikke redd noe, men på tirsdagen fellestrening var det mye tull på kroppen; han og mamsen ble slett ikke enige om hvilke momenter det skulle trenes på; hun ville lineføring - og han ville ingenting - bare "kose" seg med hestemøkk. Han hadde faktisk koset seg så mye at han ville ikke ha hverken kveldsmat eller frokost dagen etter; men lærte han noe; neida, neste dag var det på'n igjen og det måtte en laaang tenkepause til før han tok "til vett". Da var han til gjengjeld jätteduktig - og det var han også på torsdagens trening.

Mamsen har visst funnet ut av hvordan få bort Jippie'ns skinkedekker; nå er i hvert fall 80 prosent etter hennes hjerte. Fortsatt vil hun ha den kjappere, men det kommer nok. Og han er nå flink, den gutten; stå fra sitt, stå under marsj, ja til og med stå fra dekk er nesten i boks. Tre- eller metallapport henter og bringer han uten å mukke. Rett nok kan han finne på å ta seg en seiersrunde, men stort sett kommer han rett til mamsen. Men å sette seg på rettsida for avlevering må de fortsatt øve myyye på, det og utvidelse av fri ved fot. Ellers går ringtreninga så som så - ok hvis de er alene på banen, men straks litt mer problematisk hvis det er noen bak - og for ikke å snakke om hvis det går noen foran. Da får i hvert fall mamsen "pensjonat-armer". Han har nå god tid på seg til juli og Verdensutstillinga i Stockholm, men der bør han nok vise seg uten krumspring!

Mandag 14. januar

En kul "oppfinnelse"

Helg er egentlig en ganske kul "oppfinnelse"; man vet liksom aldri helt sikkert hva Kristin-tante og mamsen finner på - det eneste jeg vet, er at det stort sett skjer et eller annet - og det som skjer, er som regel gøy for oss firbente. Selvfølgelig hender det at mamsen og meg har forskjellig syn på hva som er gøy eller ikke, men det er jammen ikke ofte - ikke oftere enn de få gangene hun bestemmer seg for at vi trenger et bad - og at det badet absolutt må foregå i  helga.

Denne helga sto heldigvis  i "skogens" tegn både lørdag og søndag; og vi fikk oss to skikkelige langturer i Storskogen vår; det vil si søndagen var jeg hjemme alene med mamsen; vi skulle ha ei treningsøkt eller to helt for oss selv, og så skulle jeg hjelpe henne med å velge ut bilder, for hun skal få laget ei ordentlig billedbok til Marias franske helgefamilie. Og det var litt av en jobb - tror mamsen har flere tusen bilder å velge mellom, men nå er i hvert fall 30 sider billedklar - det er bare redigering og tekst som gjenstår.

Fredagskvelden var vi forresten på bytur og fikk oss en liten tisse/treningstur på moloen. Der er det maaange spennende lukter gitt, og ikke så helt enkelt å konsentrere seg. I hvert fall ikke når det kommer ei smellsøt, lita frøken trippende - som vi attpåtil kjenner; for hvem andre var også ute på luftetur enn treningskamerat Millie og mamma'n hennes. Og jeg kan love at hun duftet ekstra godt - så godt at vi gutta nesten ble uenige om hvem som hadde førsteretten til å kurtisere henne. Men Kristin-tante tok en sjefsavgjørelse - og så var den gleden over. Før den egentlig var begynt.

Søndagskvelden, etter at vi hadde vært i middagsselskap, kjørte vi til byen igjen for å trene, men da ble det veien lagt opp til Høgskolen for å trene i garasjeanlegget. Der er det uglatt underlag og passelig med forstyrrelser; og det kule var at vi fikk en uventet "forstyrrelse" som het Tindra, og henner kjenner vi også godt, for vi har trent sammen i over ett år. Så vi fikk "forstyrre" hverandre i nesten en time. Det var kjekke greier, og mamsen var kokfornøyd både med meg og Jippie'n!

Fredag 11. januar

Ei skikkelig fin uke

har det vært for oss firbente; vi har trent både sammen med Dronninga Hundesportgruppe og hver for oss med mamsen. Tid til tur har det også blitt - om ikke så langt avgårde som vi pleier når det ikke er vinter og glatt. En kveld denne uka var vi på en liten bytur også; garasje-anlegget til Ingeniørhøyskola egner seg alldeles utmerket til lydighetstrening. I hvert fall på kveldstid når de fleste studentene har tatt kveld.

Etterpå dro vi til garasje-anlegget på Amfi-senteret; der var det bare Cinco og Shabby som trente, men Jippie'n fikk prøve seg på branntrappa. Det var litt av et skue kan dere tro; jyplingen kan ikke gå i trapper - han jumpet som en kanin oppopver hele den lange strekkmetall-trappa og det så ganske snodig ut. Heldigvis fant han ut at det var atskillig lettere å sette en og en labb foran seg da han skulle ned igjen.

På hjemtur ble det en stopp rett ved siden av Fagernestunnelen og vi trente litt utenfor Kuraas kjøtt og pølselager. Det syns Jippie'n var en smule skummelt. I hvert fall med det samme han kom ut av bilen, for det bråkte noe alldeles infernalskt; viftene i tunnellen gikk for fullt og hørtes godt på parkeringsplassen og det gjorde jammen meg de to store fryse-containerne som sto og duret og gikk rett ved siden av. Men Jippe-Ay var kjempeflink - han labbet rundt på egen hånd og fant ut at det var ikke noe å bry seg med - og vips, så var han klar til ei aldri så lita treningsøkt der og. Flinkegutten!

Gårdagens trening var vel ikke riktig så bra for hans del - da tror jeg mamsen slet litt med å få oppmerksomheta. Den kom nå etterhvert, og da gikk treninga greit, men fortsatt trenger han nok å trene myyyye både kontakt og lineføring.  Heldigvis slapp hun å streve sånn med meg, jeg trente som en helt og var skikkelig opplagt - var ikke redd hverken for å hilse på trener'n eller de andre storhundene - enda noen av dem "snakket" veldig høyt. Og etterpå måtte mamsen trene alene - helt uten hund - det skulle jeg likt å sett på; men etter bildene å dømme, var hun ikke den kjappeste "på avtrekker'n". Hun må nok trene mye på hjemmeleksa  hun også; kanskje slipper hun å "sitte" igjen.

GOD HELG!

Onsdag 9. januar

Endelig

er fellestreninga i gang og selv om det ikke ble noe fellestrening på meg i går kveld, er det nå kjekt å være sammen med hundevenner både på to og fire. At tirsdagens trening ikke ble helt etter planen, må jeg nok ta på min "egen kappe"; hadde jo allerede hatt et par gode treningsøkter tidligere på dagen. Men jeg kommer sterkt tilbake på rallytreninga i kveld - det er jo bare 2 måneder til rally-konkurransen, og det blir garantert mange flinke konkurrenter som også har lyst på storpokalen.

Jippie'n derimot, han var skikkelig gira fra han stakk den rosa snuten sin innenfor portene; hilseseremonien ble stort sett utført med en "ny" variant av bakbenskontroll-øvelsen; det vil si oppreist på bakbena som en steil hingst. Ikke rart mamsen har satt hilse/tannvisning som startøvelse på hver eneste fellestrening i hele januar måned.

Etterhvert samlet han nå alle kroppsdelene der de skulle være; tett inntil mamsens venstrefot og alle fire potene på gulvet, full kontakt med mamsen - og klar som et " egg" for trening. Deretter gikk resten på skinner; høyrevendinger, dekk og stå: Ikke noe problem. Konsentrasjonen holdt fint alle øvelsene, men mamsen er fortsatt ikke fornøyd med utførelsen av dekk fra holdt. Den er litt for treg og av og til havner han på skinka. Da blir det bare verbal ros og ingen godbit - til matglade Jippien's store "sorg". Han erfarer nok etterhvert - han og - at det lønner seg å gjøre som mora vår sier.

Nå skal vi visst gå en tur i Storskogen vår - vi må bare strø litt aske i den første bakken sånn at mamsen kommer seg over den verste holka, og etterpå skal hun steike  vafler -mmmm - håper det blir noen igjen til godbiter på kveldens trening. Det kunne vært noe - og for å være helt ærlig, så er jeg en smule lei av ribbe-godbitene nå.

Lørdag 5. januar

Vindfull kveldstur

Hu-hei som det blåste i går kveld da vi skulle ut på den faste lufte/trene-runden vår. Kristin-tante og mamsen hadde egentlig tenkt å kjøre over Skjombrua, men der sto lyset bare og blinket gult - og nesten ingen biler turde å kjøre. Ikke mamsen heller, hun nektet plent og da ble det Store Monumenter i stedet. Det var i hvert fall ikke noe for meg og min lille kropp. Vinden var så sterk at den tok tak i meg og blåste meg bortover marka, og hadde jeg ikke vist bedre, ville jeg trodd vi var havnet i en ørkenstorm midt innimellom Saharas sanddyner.

Selv ikke mamsen likte seg, og hun er jo ikke noen lettvekter akkurat; dermed forflyttet vi oss til Gammelkaia - i håp om at vinden ikke tok fullt så godt der. Det gjorde den vel ikke sånn egentlig, men det var så mye skumle lyder både fra den gamle kaia og brua som er rett ved siden av at jeg bare krøp sammen under bilen. Ikke ville jeg gå tur, ei heller trene, jeg ville bare hjem. Det jeg måtte trenge å gjøre av mitt fornødne, kunne jeg gjøre mye tryggere hjemme i bakkene opp til Storskogen vår. Der blåste det nesten ikke i det hele tatt - vi kunne bare høre hvor det suste langt oppe i lia.

Cinco og Jippie'n brydde seg ikke i det hele tatt, samme hvor mye det slamret og smalt rundt ørene på dem; de fikk nå gjort det de skulle og vel så det - til og med trent litt i lyset fra billyktene. Men treningsøkta ble nå usedvanlig kort - for som mamsen sa; "han var jo svinkald", og  det til tross for at gradestokken viste 1 plussgrad. Akkurat nå er jeg i hvert fall glad vi ikke bor langt "der nede på Norges-kartet", der som pappa'n min og storebror Linus bor, for der har det blåst myyye verre enn her - "han" var så sterk at til og med trærne tippet overende - der hadde nok kveldsturen vår vært adskillig mer vindfull enn på Gammelkaia innerst i Ofotfjorden.

God helg!

Fredag 4. januar

362 dager...

er det igjen å bruke av det nye året, så i stedet for å se tilbake på det som har vært, velger mamsen og meg å se fremover og drømme oss litt bort med spennende planer. Noen lar seg lett gjennomføre, andre krever litt mer innsats og noe er vel ren ønsketenkning. Kjedelige repriser og tilbakeblikk på året som er gått, får heller NRK ta seg av. Det er de mye bedre til.

Allerede 1. nyttårsdag satte mamsen seg ned med data'n for å gjøre klar januar-månedens treningsprogram for Jippie'n, henner og meg; nå henger den ferdige utgaven på kjøkkenskapet med dobbelsidig tape - og 31. januar kommer det sikkert en epistel om hvor mye - og bra eller ikke bra- treningene har vært.

Starten på det nye treningsåret har i hvert fall vært bra; vi har hatt vårt daglige morgen-rituale og i tillegg har det gjerne blitt ei økt eller to i løpet av dagen; litt her og litt der både med og uten forstyrrelser. Vi "storinger" bryr oss ikke så mye om omgivelsene når det er trening på gang; da er det vel Jippie'n som har det vanskeligst, og fortsatt kan Gråpus eller Svartpus få han til å "spore" helt av - selv om det blir stadig sjeldnere.

For noen dager siden var vi på by-treningstur ei sen kveldsstund, og da ble mamsen sur - skikkelig sur altså, men det var ikke på oss flinkinger. Nei, hun ble sur på en bensinstasjon-mann som var mest opptatt av å vaske -  og påsto at de ikke hadde hverken chips eller hamburger. Noe mamsen sterkt betvilte. Med rette - for neste morra kjørte vi inn til samme bensinstasjon - og da hadde de både chips og hamburger. Og de hadde ikke fått nye varer, for det sa bensinstasjon-sjefen og så ble han også sur; for det var dårlig reklame for butikken hans. Men mamsen var fornøyd - endelig fikk hun tykk chips - og den smakte henne alldeles fortreffelig, selv om hun nettopp hadde spist frokost... 

Tirsdag 1. januar

Ord til ettertanke

I det 8. av Bibelens 10 bud står det; du skal ikke si falskt vitnesbyrd mot din neste. Eller for å si det på godt norsk; du skal ikke lyve, og det lærte mamsen av sin mamma lenge før hun begynte på skolen.

Etterhvert som hun ble eldre, fant hun ut at det var mulig å omgå sannheten  - uten å lyve direkte - men egentlig ble også det betraktet som en løgn, ettersom det var noe mamsen helst så at de der hjemme ikke fikk rede på. Ble det oppdaget, var det "dobbelt ære være", straff deretter og mamsen erfarte at det lønte seg dårlig å ikke si ting som de var.

I voksen alder lærte hun at "hvite løgner" var akseptable - i gitte situasjoner - og hvis det medførte at hun slapp å såre noen, så var det ikke så ille galt å pynte på sannheten. Og hvite løgner har hun ganske visst brukt mer enn en gang, for mamsen kan ikke fordra at noen blir lei seg.

Men når noen lyver henne rett opp i ansiktet for å "berge sitt eget skinn", og det dertil går ut over en uskyldig tredjepart, da blir hun både sint og lei seg. Ikke at hun har tenkt å gjøre noe med det; men en unnskyldning til den som urettmessig ble uthengt som løgner, burde ikke være så vanskelig å få til. Eller...