B-my Royal Touch av Aussieboxy

Eller Shabby som han kalles i dagligtale, kom til verden 8. april 2004. Han var min første egne hund, og jeg har lært mye av han. Vi begynte karrieren med et enkelt valpekurs, og avaserte videre i mer lydighet, bruks og agility.

Det har i løpet av tiden vi har hatt i lag, blitt en del del kurs innenfor de ulike grenene og i 2005 fant vi veien til Norske Redningshunder, Narvik lokallag. Med på treningene der lærte vi mye, og Shabby fikk prøvd seg både på sommer- og vintertrening.

Dessverre er Shabby skuddredd og ganske usikker i ulike situasjoner. Dette har ført til at vi blant annet ikke har fått tatt noen karaktertest, og dermed ikke fått deltatt i så mange brukskonkurranser. Resulatet ble et godkjent D-spor med en 10-er på sporet. Lydigheta ble det så som så med, da Shabby størstedelen av tiden kunne beskues rasende rundt med ei kjegle i munnen. Men for å være helt ærlig, så syntes jeg det var en fornøyelse å gå glipp av opprykket på grunn av en så glad og lykkelig hund!

Innenfor agility har vi gått et par kurs og trent mest for moro skyld, men vi har nå plukket med oss bronsemerket.

Sommer'n 2005 var Shabby og jeg på NBF's brukshundkurs i Junkerdalen, og der traff vi mange dyktige instruktører som imponerte og oppmuntret oss. Høsten 2005 stilte vi opp i en lydighetskonkurranse og endte opp som vinner av klassen med 185 poeng.

Hund og hundetrening var stort sett livet mitt, og planen var å jobbe med hund resten av livet, gjerne i forsvaret. Slik skulle det imidlertid ikke gå. Jeg hørte om muligheten til å ta hele videregående i Frankrike, og tenkte at det var noe jeg ville gjøre. Jeg slo det imidlertid fra meg, ettersom jeg ikke kunne tenkte meg å overlate Shabby til fremmede. Men tiden gikk og jeg klarte ikke å trene bort skuddredselen; han ble bare mer og mer utrygg. Jeg ønsket å drive aktivt innen bruks og redning, men måtte bare innse at Shabby ikke egnet seg til dette.

Jeg ville heller ikke skaffe meg noen ny hund foreløpig, og tanken om Frankrike ble mer og mer aktuell. Det ble min store drøm, men førte også til mindre tid til organisert trening; det var tross alt ikke bare bare å komme inn på den skolen jeg ønsket. Minst mulig fravær og nærmere 6 enn 5 i snitt - noe som tok en god del tid.

Når jeg nå skriver dette, sitter jeg på et internat i millionbyen Lyon med tre års tøff skolegang foran meg. Jeg håper og tror det vil bli både spennende og lærerikt, og når det gjelder Shabby, tror jeg at han ennå vil ha noen gode år foran seg.

Min "gamle" moder er nemlig så heldig at hun får lov å overta denne flotte, livsglade hunden, og hos henne vil han bli trent videre i lydighet. Det vil nok bli en konkurranse eller to også etterhvert; i tillegg til litt brukstrening for moro skyld. Selv håper jeg på å få en fot  innenfor lavinehundmiljøet i Lyon/omegn.

Det skal bli spennende å se hva mamsen og Shabby har klart å få til når jeg kommer hjem på sommerferie  først i juli -08 en gang og jeg ønsker dem et varmt lykke til!

Hilsen Maria