Ei trist avslutning på ei fin uke

Søndag 30. september

Det som egentlig skulle vært ei flott avslutning på den siste uka i september, endte i stedet bare trist og leit. Dagen begynte kjempeflott - nydelig høstsol og 12-14 plussgrader - og vi skulle ut på tur. Ikke så langt avgårde; vanligvis tar det ikke mer enn en god halvtimes tid å gå til Utsikten - eller Ørnberget som det egentlig heter, men vi hadde det ikke travelt og brukte i hvert fall fire ganger så lang tid. Det var jo mye som skulle undersøkes må vite, kaffe og mat skulle fortæres, alle vi firbente skulle foreviges i hytt og pine - og så er de jo ikke akkurat sprintere heller, Kristin-tante og mamsen.

Men jammen tar det på å være seks-sju timer ute i frisk høstluft, månen var allerede stått opp da vi nærmet oss gårdsplassen og mamsen var veeeldig glad vi nådde hjem før det ble helt mørkt. Vi firbente var sikkert like glad som henne - men det var fordi vi kunne "rulle" oss sammen på våre respektive plasser og lukke øynene en halvtime eller tre før kveldsmaten.

De to-bente startet på middagen; bedre sent enn ikke - sa mamsen fornøyd over stekepanna med hjemmelagde kjøttkaker.

Men plutselig reiste Jippie'n seg opp fra kurven sin, stirret stivt mot TV'n, dreide litt på hodet og falt om på sida. Mens ryggen buet seg og hele kroppen beynte å riste alt mens skummet frådet rundt munnen. Stakkars mamsen, hun ble helt vettskremt, hev seg ned på gulvet mens hun ropte på Kristin-tante, men det eneste de kunne gjøre var å prøve å roe han. Det sto på i sikkert 4-5 minutter og etterpå var Jippie'n også helt vettskremt. Han løp vilt rundt og kræsjet i bord og stoler før mamsen rakk å ta han - det var ikke helt enkelt å holde han i ro heller, men til sist sovnet han i fanget hennes. Det var en skremmende opplevelse for alle - ingen av oss firbente viste helt hva som skjedde, bare at noe var riv, ruskende galt. Men mamsen er nesten 100 prosent sikker på at det var et epileptisk anfall.

Det tror hun ikke at jeg har - for jeg har også vært syk denne uka. Natt til onsdag hadde jeg et skikkelig pusteproblem-anfall, og da mamsen slo på lyset var jeg helt stiv i kroppen. Det gikk heldigvis fort over, og ikke var jeg redd etterpå heller. Hun tror det skyldes at jeg får for lite surstoff til hjernen,  men ikke vet jeg. Dyrlegen viste heller ikke, men jeg har heldigvis vært helt god resten av uka. Så nå krysser vi både fingre og poter for at alle holder seg frisk, og kan glede seg over tur og trening igjen.

Jippie'n 4 mnd og 1 dag!

Mandag 24. september

Tenk, i dag er det 1 dag over fire måneder siden Jippie-Ay kom til verden. To av disse har han tilbragt sammen med oss - uten ett eneste lite uhell! Bortsett fra ei bordlampe som "tilfeldigvis" havnet i hodet hans. Og nå begynner det å bli "folk", eller kanskje jeg må si  hund, av han også, men det er mamsen sin påstand. Jeg syns nok det er et par-tre-fire-fem små nødvendigheter som fortsatt mangler, men det skal vi nå ikke ta opp her og nå. Snill er han i hvert fall, og kjempeflink når mamsen og han trener.

Men det er vel lov å skryte litt av seg selv også; i hvert fall når mamsen har skrytt masse av meg først. For jeg har vært skikkelig flink på treningsrundene våre i helga enten vi har vært på gammelkaia, utenfor Rimi på Ankenes, Store monument-plassen eller i Håkvikdalen. Og vi har ikke trent fotarbeid, men gått noen lange og noen korte rettstrekninger, generalisert stå-en, lekt litt og gjort litt tikk-takk-øvelser innimellom. Det eneste minus var på parkeringsplassen utenfor Rimi; der var jeg litt ukonsentrert, men jeg hentet meg kjapt inn igjen til mamsens store glede. Jippie'n har også trent på stå, men han er ikke begynt på generaliseringa. Først må han jo skjønne hva stå er - det tror jeg nesten han gjør nå - og så må de utvide den.

Vi  har fått oss en ganske lang fjelltur også, og da gikk vi omtrent halvveis til Cunojavri som ligger ca 700 meter over havet og nesten helt helt på svenskgrensa.  Det er skrekkelig langt dit, minst ei mil fra bilveien, og det var så kaldt at det lå is på alle småvannene. Det skjønte ikke Jippie'n mye av, stakkar. Han var tørst - og så gikk det ikke an å drikke-  ikke før han sint klasket labbene i isen og den sprakk i tusen biter.  Vi hørte skudd også, men de var laaangt borte og ingen av oss firbente leet på et øre. Mamsen derimot; hun var litt yggen - og det enda hun hadde tatt en rød jakke på for ikke å bli forvekslet med fjellrypa.

Fjæratur, kosetur og bytur

Lørdag 22. september

Tidene forandrer seg - sa mamsen til Kristin-tante , og la til - i "gamle" dager, da vasket jeg hus og bakte helgekake på fredagen; nå farter jeg, nær sagt land og strand, rundt med en hund eller tre som skal trenes, sosialiseres eller bare rett og slett ha en fin dag. Spør dere meg, så er mamsen myyye gladere når vi har vært ute på tur enn når hun har gått inne og "bare" gjort alle de kjedelige hustingene, så egentlig tror jeg nok hun mente at tidene hadde forandret seg til det bedre etter at vi firbente kom i hus.

Dessuten  fikk hun nå både bakt, vasket hus, stelt i stand til middagsselskap og gjort alt det koselige med oss firbente; som fjæratur, kosetur og bytur i går!

Og sånn så mamsen sin timeplan ut den fredagen:

Heldigvis hadde nå mamsen god hjelp til alle gjøremålene av Kristin-tante ellers hadde det nok neppe blitt noen bytur på oss i kveldinga. Likevel var hun rimelig trøtt etter sin kvelds; tror neimen ikke brødskiva var halvtygd før det var kveld og mørkt i vårres hus. Men bare gjett om vi firbente hadde en flott dag - for ikke å forglemme de ekstragode godbitene det blir etter et lammelårskalas. Det kan vi tilby nesten hva det skulle være av momenter for å få en smakebit av!

Litt om alt og ingenting

Onsdag 19. september

Stakkars mamsen. Hun er ikke helt god om dagen - hoster, nyser og - neida, hun fiser ikke. Ikke så vi andre hører det i hvert fall, og eventuelle dufter bortforklarer hun med et beklagende; neimen stakkars Cinco-gutten, har du så vondt i magen, du da. Men hun både  fryser og svetter  på samme tid; det er litt rart og Kristin-tante stakkars, hun har fått fastjobb som døråpner- og lukker - alt ettersom. Men alle de førnevnte symptomene hører visst med til årstiden,  og trøsta er at det går over rimelig fort.

Influensa eller ikke; Kristin-tante og mamsen måtte ta et skikkelig "spatak" utendørs i går. Hagemøbler, krukker og kar, gnomer og troll; alt skal inn før frosten får skikkelig tak. Og det var sikkert lurt å spyle veranda'n også - ellers kunne den fort blitt skøytebane og det ville ikke mamma'n min likt. Vel nok var hun glad i å stå på skøyter i sine unge dager, men ikke tror jeg at kroppen hennes egner seg for isdans lenger - hverken med eller uten skøyter. Litt potet befant seg fortsatt i moder jord, men nå er også den trygt forvart innomhus. Det ble visst ikke den helt store avlingen i år, men hva gjør vel det; potetbøndene skal jo også leve... sier mamsen.

På en måte er høsten både litt fin og litt trist;  det triste er jo at alle de vakre fargene forsvinner, skogen blir "svart" og alle de gode tørsteslukkerne som krøkebær og blåbær vekk. Men enn så lenge er fargespillet i skog og fjell praktfullt, og fortsatt er temperaturen grei nok til utelivets gleder - bare mamsen tar på seg stilongs og ulltrøya. Og det er litt kult å følge med nisa når hun pløyer havflata med ungene sine; for akkurat som meg og Jippie'n, må nok de også lære å "te" seg.

Elgen "vår" har forresten også fått "bebis", og mamsen er helt sikker på at hun kommer ned til huset vårt for å vise frem kalven sin. Det tror nå ikke jeg; helst er det vel vi som bor nesten midt i trekkveien hennes. Og i morres, da vi kom ut på vår sedvanlige tisse-lukte-runde, da var hun der - i full sving med å vise ungen sin alle godsakene. I vårres hage. Er det rart vi ble forb... og mamsen sto igjen som et "kjøpbrød" mens all kontakten forsvant til skogs - etter elgen!

Endelig

Tirsdag 18. september

Og når jeg sier endelig - så mener jeg endelig i dobbel forstand - for først i dag har mamsen endelig hatt tid til å rable ned noe skriverier fra helgas begivenheter på godt og vondt.  Og endelig ble det en positiv opplevelse å konkurrere - både for meg og mamsen - selv om det så litt mørkt ut ei stakket stund lørdag etter at mamsen ble klar over at vi disket med 8 tidels sekund. Hun sa ikke noe der og da, men da hun ikke engang ville ha pølse i brød, ja da skjønte jeg jo at dette var ille. Bedre ble det ikke i bilen, hun satt som ei mumie med surmunn og sa ikke ett ord før vi var innomhus og hun freste; at nå var det nok - ikke en eneste konkurranse til aktet hun å være med på.

Jeg ble nesten litt fornærmet på henne, jeg, for det var jo ikke noe dårlig løp vi hadde prestert. Og at vi tapte de stakkars få sekundene, var nå ikke bare min feil; det var hun som rotet det til først. Hun mistet nemlig helt retningssansen i starten da vi tok en 360 grader venstre, og da jeg var en "smule treg" på sitt foran-venstre sitt, ja da var løpet kjørt.  Ellers gikk vi nesten feilfritt. Kun fire eller fem poengs trekk hadde vi, og det hadde vært nok til seier. Men det var vel ikke grunn god nok til å ta "lynheisen ned i kjeller'n" - og gå til sengs uten kveldsmat? Men jeg kjente godt igjen pølselukta etter at hun hadde vært oppe på ei aldri så lita vandring sånn utpå nattmorran en gang. Så det så.

Okke som - etter å  sovet på "nederlaget" og diverse "pep talk"-samtaler, så hun heldigvis lørdagen i et mer nyansert perspektiv, og vips; så var vi på vei til Skjomen og nye utfordringer, men først måtte hun love meg å ikke gå i "kjeller'n" igjen  om ikke løpet gikk helt etter hennes ønske. Og sånn ble det; vi gikk et toppers løp - uten disk - og endte til slutt på en hederlig 6. plass med 195 poeng av 200.  Men det var tydelig at flere hadde hatt en "pep talk" på kammerset; nivået lå langt over det som ble prestert lørdag og det var ikke mindre enn 10 ekvipasjer som klarte direkte opprykk til avansertklassen. Deriblant mamsen og meg. Godt var nå det; hadde jo vært innmari kjedelig om hun forsvant  i "kjeller'n" uten mat igjen, og da er det ikke sikkert hun hadde funnet noen pølsesnabb i kjøleskapet når sulten ble for påtrengende; for den hadde nemlig vi fått som godbiter i løpet av dagen.

Kristin-tante gjorde det forresten også godt; hun vant løpet lørdag og ble Nord-Norges første vinner med Cinco. Shabby disket - men hun gikk ikke i kjeller'n av den grunn . Ikke lot hun vær å spise heller.  Men hun hadde en liten alvorsprat med gutten, så neste dag lot han vær å "pløye" gressletta og da plasserte de seg som nummer 4 på premielista.  Så nå kan vi starte i avansertklassen alle tre - når vi har fått trent på alle de nye skiltene. Det blir i hvert fall ikke før til våren.

Jippie-Ay og Zippi var selvfølgelig også med, men de konkurrerte ikke. Jippie'n fikk forresten hilse på pappa'n sin. Det var litt gøy å se de to sammen, selv om Jippie-Ay syntes han var litt i største laget å leke med, men han var veldig snill og kosen. Sånn blir nok Jippie-Ay også når han blir stor; han er allerede ganske så kosete når han våkner på morran, men av og til bare må han erte meg - eller Zippi - eller Cinco, men ikke Shabby, for han er eldst og vil ikke vite av sånt tull. Etter konkurransen dro vi til fjells og fikk ei flott avslutning på helga  i vakre høstfarger. Det var så fint at i stedet for at mamsen satte seg med data'n om mandagen, dro vi like godt til fjells igjen. Det syns jeg var lurt; dagslys og frisk fjell-luft gjør godt for både kropp og sinnfør mørketida setter inn for fullt.

Konkurransehelg

Lørdag 15. september

Det ble ikke tid å skrive noe etter torsdagstreninga, men vi hadde ei flott trening både Jippie'n og meg. Jeg øvde kun noen momenter som vi trenger i helga og Jippie-Ay øvde myyyyye kontakt. Ja, litt til ble det selvfølgelig også. Og i går hadde mamsen nesten ikke tid å trene på hele dagen for hun bakte kake til konkurransen - og det får jeg ikke smake engang, men hun har lovet meg kylling når vi er ferdige, og hvis jeg er ekstra flink - blir det en ekstra stooor bit. Tror nesten vi har litt "lus" i magen, men vi skal nå gjøre vårt beste, og det blir sikkert Cinco og Shabby også. Og så skal vi ha det koselig sammen med konkurrentene og Jippie-Ay får hilse på pappa'n sin. Han skal nemlig også være med å konkurrere. Det blir sikkert megakult. Men nå er vi travel - som vanlig. Vi blir helt sikkert å skrive mer i kveldinga, hvis ikke mamsen er helt utslått da. Og så er det ny konkurranse i morra. GOD HELG!

Rallytrening i høstmørt'na

med bilder fra dagens skogstur

Torsdag 13. september

I går gjorde mamsen og meg noe kjempekult - ja, Zippi og Jippie-Ay var selvfølgelig også med, men det var bare vi "rallere" som trente rally. Helt mørkt var det nå forresten ikke før vi var på Hjemveien, og den var laaang. Hjemveien altså, for vi kjørte helt inn til Skjomen for å trene, og ikke brydde vi oss det "spøtt" om at det blåste så granbuskene  lå skinnflate, regnet kom sidelengs, nesten omkapp med bjørkeløvet som måtte gi tapt for vinden. Skikkelig gøy var det!

Mamsen og treningskompisene hennes hadde satt opp masse skilt - for her skulle det trenes. Alle har selvfølgelig lyst på den største pokalen, men hvem som vinner den er ikke godt å si; det er mange flinkinger som trener sammen med meg, og jeg har jo ikke sett hverken de som kommer fra Sverige,  Lødingen eller Senja på lengelenge. Vi fikk nå gått både en bane og øvd litt ekstra på skilt som mamsen pleier å tulle med, men så kom det ei Fremover-dame for å fotografere og notere alt hun skulle skrive om i lokalavisen vår, og akkurat da var Jippie-Ay og Zippi  ute på hver sin lufte/trenetur.

Det var litt dumt av mamsen syns nå jeg, for da ble ikke vi med på bildet, men pytt, pytt, vi har jo vært i avisen før. Og så fikk jeg trene Tikk-Takk til belønning etterpå!

Dagen før i går var vi på fellestrening, og den var helt topp både for Jippie'n og meg. Jeg trente masse på fotarbeid - både utendørs og inne i hallen. Det gikk bare lekkert. Jippie-Ay trente mest på utgangsstilling og så er de begynt å utvide sitt-bli en smule. Det var nå visst de fornøyd med. Tror de tok et par dekk-bli-momenter også, og så lekte de helt sikkert masse innimellom, for det pleier de å gjøre når de trener hjemme.

Men nå har jeg ikke tid å skrive mer; vi skal nemlig på tur i Storskogen vår, og etter middag og hvilepause, er det tid for ny fellestrening. Kanskje det blir noen ord derfra etterpå mens vi venter på at Kristin-tante og storhundene skal komme hjem fra Bodø.

Rettferdig avgjørelse i tvistesak

Tirsdag 11. september

Et valpekjøp skal jo være en koselig begivenhet, men sånn er det dessverre ikke bestandig. Også i hundeverden er det pengene som styrer, og enkelte oppdrettere bryr seg tydeligvis mer om det som kommer inn på bankkontoen enn valpens ve og vel. Heldigvis er de ikke i flertall, vi for vår del har vært ekstremt heldige; med flott oppfølging og gode råd underveis, men vi har nettopp opplevd 2 rettstvister angående opphevelse av valpekjøp i vårt aller nærmeste nærmiljø. Begge sakene ble avgjort til valpekjøpers fordel. Vet ikke helt hvem som var frekkest; selgeren fra e "anerkjent "schäferkennel eller en ditto "anerkjent" oppdretter av aussie (australian shephard). Og det var ikke Shabby sin oppdretter - bare for å ha det helt klart!

Aussie-gutten ble overlevert på Vikingeskipet for snart ett år siden; oppdretter var tydelig ikke interessert i kontakt med kjøper som allerede etter første døgnet tok kontakt for å høre om alt var som det skulle med guttens øyne. Svaret hun fikk var at han hadde vært ute i storm. Dagene gikk, øynene ble ikke bedre og veterinær ble kontaktet flere ganger den påfølgende tiden - til og med i nabobyen vår for å få en annen veterinærs vurdering. Den var ikke oppløftende - ingen ville gå god for at hunden ble frisk, og kjøper ville ikke betale full pris for en syk valp. Etter litt om og men, forlangte oppdretter hunden igjen og kjøper skulle få  tilbake det hun hadde betalt. Det fikk hun - pluss ei regning på godt over 23.000, til dekning av hundepass  og masse finurlige og påståtte utgifter for oppdretter. Dette hverken kunne eller ville kjøper betale og saken endte i forliksrådet. Der ble oppdretters krav avvist som fullstendig grunnløse, og kjøper kunne forlate møtet med lett hjerte.

Den andre saken var ei nydelig schäfertispe - et ualminnelig vakkert dyr - men det var også det beste som kunne sies om henne. Oppdretter'n hadde lovet både pr mail og på tlf at hun var akkurat det kjøper var ute etter - både pen og med knallgod arbeidsglede. Mulig hun hadde arbeidsglede - den vistes bare ikke. Frøkna var en skjelvende, liten nervebunt - nesten redd sin egen skygge. Og garantert uegnet til brukshundarbeid. Oppdretter var lite villig til å ta henne tilbake, men de kom nå til enighet og hunden ble returnert. Det ble derimot ikke pengene. Og kjøper fikk den ene tomme unnskyldningen etter den andre. Til sist ble kjøper lei og anmeldte saken. Han anså det oppdretter gjorde som regelrett tyveri. Etter x antall måneder kom saken opp i forliksrådet. Valpekjøper vant saken - heldigvis, ellers hadde i hvert fall min tro på det norske rettsvesen blitt alvorlig svekket. Om han får pengene igjen, gjenstår å se.

Innetrening og tyttebærtur

Torsdag 6. september

Nå er det høst! Det vet jeg godt, for vi har både startet fellestreninga innendørs og plukket tyttebær. Og jeg liker begge deler. Den første treningsøkta tirsdagskvelden gikk ikke helt bra. For å si som sant er, så hadde vi - ikke bare en smule, men mer et halvt kneipbrød - i mangel på kontakt. Akkurat det hadde mamsen en viss forståelse for. Det var jo en god stund siden sist vi "travet" rundt på 4H-gården til Ellen og Frode. Derimot var toleransegrensa under 0 da jeg ikke ville legge meg på dekk-kommandoen. Tull og tøv, sa mamsen, og den stemmen har jeg hørt før, og  vet egentlig godt at det lureste er å lystre. Og da gikk resten av treningsøkta helt greit. Ikke av aller beste merke, men greit nok.

Jippie-Ay var også inne i hallen, og jammen måtte mamsen jobbe hardt for å få kontakt. Han ville bare lukte, men så er det jo innmari mange spennende lukter der og da. Etterhvert fikk de nå opprettet kontakt, og da gikk treninga som en lek. De øvde en god del på å gå fri ved fot - mamsen bare "lurer" han med å gå baklengs for så å snu seg rundt - og vips så går han pent ved hennes venstre side. Akkurat for tiden øver de mest på at han skal forstå hvor "plassen" hans skal være, og det ser ikke ille ut - selv om han nok ikke vet det selv hvor flink han er. Han vet i hvert fall at det blir godbit når han setter seg helt inntil venstrefoten hennes og ser opp.

Onsdag var det både rallytrening og valpekurs. Ja, jeg var selvfølgelig ikke med på valpekurset selv om jeg var ute og hilste på ei veldig koselig lita jente som også hadde papillon. Det var litt kult. Jippie-Ay var forresten kjempeflink - han gjorde alt som mamsen sa, og de har den fine kontakten når de gjør ting, de to. Er nesten litt gøy å se på, og "broder'n" har allerede en super fri-ved-fot og holdt. Ikke så lange strekninga, men den utvides steg for steg. Dekk går stort sett også veldig greit nå. Av og til havner han litt på skinka; der må mamsen passe på og så må de sørge for å generalisere den sånn som jeg har måttet. De har såvidt begynt med stå og trenger nok noen flere repetisjoner før den er til å stole på.

Rallytreninga rett etterpå gikk helt greit. Nesten. Jeg hadde ei skikkelig vegring midtveis i løpet, men det kan mamsen takke seg selv for. Hun gikk alt for nært skiltet, så det var nesten ikke plass til den lille kroppen min engang, og da ble hun litt usikker på om jeg var sluttet å virke allerede. Men det var jeg ikke, og neste løp var hun mye flinkere både til å "underholde" meg - og passe på hvor skiltene befant seg. Det må hun i hvert fall passe på når vi skal konkurrere neste helg, for ellers blir Kristin-tante å slå oss "ned i støvlene",  for både Cinco og Shabby gikk to helt perfekte løp!

Gårdagen var en dag helt etter mitt hjerte; først var vi på tur i Tyttebærskogen og det var så deilig der atte. Tror nok Jippie'n er enig med meg, for han fikk være ute helt alene først; han skulle nemlig gå spor. Og spornesa hans virket helt flott nesten hele veien. Litt stopp og ut av kurs, men hentet seg fint inn og så var det nesten julaften da han fant leken sin i enden av sporet. Etterpå var det vår tur til å slippe ut.  Mamsen plukket og plukket, Kristin-tante og de store holdt på med sitt og Zippi og meg kunne tusle uforstyrret rundtomkring. Jippie-Ay stakkar, han hadde det mest travelt av oss alle, for han "måtte" følge med hvor alle var. Hele tiden. Skulle nesten tro han var en gjeterhund sånn som han strevde med å springe fra den ene til den andre; han var i hvert fall dyktig sliten da vi kom hjem. Han orket nesten ikke å komme ut av bilen så mamsen måtte løfte han, og så snart han var innfor døra bar det rett i kurven. Der sov han helt til det var tid for å dra på fellestreninga.

Og for ei flott trening!!! Cinco var flink. Shabby var flink. Jippie-Ay var flink. Og jeg var flink. Fire flinke gutter  som alle gjorde som de skulle. Kan ei trening bli bedre? Joda, selvfølgelig er det ting som må gjøres bedre - alt var jo ikke helt perfekt - men du verden så gøy det var! Og avslutninga - da trener'n vår tok Jippie-Ay med på en fri-ved-fot sånn at mamsen også skulle få se hvor fint han gikk, da vet jeg ikke helt hvem som så mest stolt ut av mamsen eller Roy-Helge. Men jeg holder en knapp på mamsen, for hadde hun ikke hatt ører, ja, da hadde antagelig gliset gått helt rundt....

God helg!

Alvorsprat

Tirsdag 4. september

I går hadde mamsen og meg en meget alvorsfyllt medarbeider-samtale. Hun ville vite hva jeg aktet å gjøre videre i livet mitt, og jeg ville ha en unnskyldning. Tror vi begge var rimelig fornøyde etter møtet; hun forsto at jeg trengte litt mer tid og trening, og jeg fikk min unnskyldning for det flåsete innlegget i gårdagens dagbok. Egentlig hadde hun ikke tenkt å legge det ut; men så oppdaterte hun noe annet på sida, og da ble selvfølgelig også dagboka oppdatert. Nå er det heldigvis gjemt og glemt og borte vekk, og hun blir ikke å skrive sånt tøv flere ganger.

Sånn innerst inne skjønner jeg jo godt at hun ble en smule lei seg og frustrert over min oppførsel på søndagens konkurranse, og det er ikke rart; hun vet jo at jeg kan alle øvelsene. Men noen ganger  kobler den fornuftige delen av hodet mitt bare helt ut, og da hjelper det ikke hva mamsen vil. Er jeg redd, ja, så er jeg redd og da nytter det ikke hverken med godbit eller trussler. Og det er ikke for å være vanskelig. Men nå har vi inngått et kompromiss; vi fortsetter å trene - uten å planlegge konkurranser - det får heller komme etterhvert  som en positiv overraskelse, og mye kan jo skje også i mitt lille hode i løpet av en lang høst og vinter.

Jeg hadde i hvert fall verdens korteste oppvisning på lp-arenaen sist søndag; begynte med å lette opp forlabbene på tannvisninga og fikk 9. Fortsatte med å ikke ville legge meg på fellesdekken, ikke før de andre ekvipasjene var kommet halvveis, seig jeg ned på kunstgresset. Den dekken varte til mamsen hadde tatt 3 skritt, da var jeg i hælene på henne og vi fikk beskjed om å forlate banen. I stedet tok vi et par flotte høyrevendinger på sidelinja før det bar rett i bilen. Men vi hadde en finfin luftetur i skogen etterpå.

Heldiggrisen Jippie-Ay behøvde ikke gjøre noe på utstillinga; han er jo nesten nettopp begynt å "leke"-trene og ikke er han gammel nok til å stilles ut heller, så han kunne bare rusle rundt og være liten og søt. Men kjenner jeg mamsen rett, lurte hun nok inn noen momenter på rusleturen uten å fortelle han det, for jeg så nok at de mere sto enn gikk rundt omkring. Ikke var det vel helt nødvendig å klatre på paller eller gå opp og ned strekkmetalltrappa heller, men jeg tror nesten Jippie'n gjør hva som helst for en godbit. Og han likte i hvert fall all kosen og oppmerksomheta han fikk fra små og store tobente. Det var ikke så mange firbente han fikk hilse på, for der er mamsen blitt ganske restriktiv; hun skal bestemme når og på hvem det skal hilses.

I går var han forresten på valpekurs i øspøs-regn - uten at det så ut til å bekymre han det aller minste - da var det vel litt verre med mamsen som ikke hadde regntøy på seg. Men de hadde ei flott trening likevel; nydelig kontakt, en meter eller to fri ved fot og høyrevending - foreløpig uten kommando. De trente også litt på utgangsstilling; han kommer fint inntil, men ennå er den litt på skeiva. Det ordner seg nok etterhvert - bare mamsen er nøye nok med hva hun belønner!

Grei trening i dustevær

Lørdag 1. september

Egentlig har vi hatt to treningskvelder siden sist mamsen skrev - en nesten ok og en skikkelig ok. Nesten ok-treninga var fellestreninga torsdag. Da begynte det ganske så bra med litt vendinger og et par kort-korte strekker med fri ved fot. Fellesdekken gikk og helt greit selv om ikke alle var like flinke til å holde seg i ro. Men så begynte det å regne. Først bare litt, så litt mer og mer - helt til det skikkelig høljeregnet. Og da sluttet jeg å "virke". Men det var nå kjekt at mora mi skjønte at det var været og ikke meg som var dust  - for da tror jeg nesten jeg hadde blitt en smule fornærmet.

I går var forresten siste dagen Maria var hjemme. Nå er hun reist laaangt bort - helt til Frankrike - for å gå på skole. Mamsen var veldig lei seg, men jeg tror det hjalp litt at Jippie-Ay og jeg trøstet henne, og det er jo ikke så lenge til juleferien og da har vi henne tilbake igjen. I hvert fall 14 dager. Det blir helt toppers. Etter at hun var dratt, dro vi til "Farmen" for å "trene" mamsen i bedre i humør. Og det hjalp i hvert fall - for vi var to skikkelige flinkegutter, Jippie'n og meg.

Det aller første jeg gjorde, var å hoppe over hinderet - og det helt uten å nøle. Mamsen sa bare frem hopp - og vips; så var jeg over. Fri ved fot var, om ikke så lang, så alldeles nydelig, og det var stå under marsj og. Jippie-Ay var også flink; han trente kontakt - og nå kan han gå opptil flere skritt samtidig som han holder blikk-kontakt med mamsen. Det er flinke-gutten, det. Sitt-kommandoen går bare lekkert, og det gjør dekken og - selv om han av og til havner litt på "skinka", men da blir det ingen godbit - ikke før mamsen er fornøyd. Sånn er det bare.

Nå i helga er det både utstilling og konkurranser i vår lille by, og har jeg forstått mamsen rett, blir vi å dra dit både i dag og i morgen. I dag skal vi "bare" se på flinke lydighetshunder, ingen av oss skal heldigvis stilles ut, men i morgen, da spørs det. Mamsen har meldt meg på i lydighet klasse I, og der er det 8 hunder til som er påmeldt, men hun har ennå ikke bestemt seg om vi blir å starte. Det kommer visst litt an på hvordan jeg oppfører meg i dag - så den som lever får se..., men jeg blir i hvert fall å starte i Rallylydighetskonkurransen 15. september for jeg har innmari lyst på en sånn DIGER pokal. Det hadde vært noe å sette i hylla, det!