To-torsdags-uka

Torsdag 30. august

Denne uka har mamsen hatt to torsdager. Først en i går - enda det var bare onsdag - og så en i dag. Tenker jeg etter, hadde hun sikkert en "blåmandag" også denne uka. Heldigvis var det bare henne som hadde det sånn; det er i hvert fall ingen av oss andre som har hatt to torsdager. Og det var bare henne som syntes hun ikke fikk til noenting på treninga. Jeg var såre fornøyd med min innsats, og om Jippie-Ay syntes det var en smule kjedelig, så sa han ingenting om det til meg.

Men jeg tror Jippie var litt vanskelig å få kontakt med; luktene og de andre valpene fristet mer enn både pølsebiter og mamsen, og siden begge to er like sta, endte det med at de stort sett ble stående i ro på gressmatta. Leeenge. Kanskje minst 20 minutter. Og ingen fikk lov å hilse på. Snakk om "egenpumper". Det endte med at ei lettere oppkavet mamsen satte Jippie i bilen, og tok en pause. Tror nesten det gikk litt bedre etterpå, for hun var ikke like stram i "maska" da det var min tur til å trene.

Egentlig skulle vi bare trene rally, men siden det var ganske mange om "beinet", ble det til at vi tok noen lp-øvelser på si. Ettersom det var flere fra valpekurset som sto og så på oss, gjorde jeg som aller best jeg kunne - for ikke å gjøre skam på mora mi. Og da gikk munnvikene endelig oppover. Det varte dessverre bare til vi hadde passert de tre-fire første rally-skiltene, da møtte jeg veggen. Eller rettere sagt; ringbandet, og da tok jeg "time out". Men selv om mamsen ikke var  fornøyd, men påsto at hun var gjennomfrossen og sulten, var det vel ikke helt nødvendig å stappe meg i bilen å kjøre hjem. Vi kunne jo for eksempel bare ha trent litt utenfor ringbandet. Kanskje vi gjør det i kveld - før hun blir så alt for kald og sulten!

"Rallhelga"

- og travel treningsuke

Onsdag 29. august

"Rallhelga" ble som forventet - morsom, litt strevsom og lærerik. Lørdagen gikk det i ett fra tidlig formiddag til sen ettermidag, det var nesten kveld og mørkt før vi svingte av E6'n og inn på gårdsplassen vår, men vi angret ikke på ett sekund. Eneste gangen "vi" angret litt, var søndag morgen klokka 06.00 - da vekkerklokka forkynte at en ny rallydag var i anmarsj. Men for å si som sant er; det var nå mest mamsen som "knirket" litt motstrebende i starten.

Vi fikk i hvert fall brynt oss skikkelig; hvor mange forskjellige banekombinasjoner som ble satt opp i løpet av de to dagene, er jeg ikke helt sikker på, men jeg er bombesikker på at det var nyttig for oss som skal gå konkurranse i september. Og når vi ikke gikk løp, kunne vi trene på de forskjellige skiltene så mye og lenge vi bare orket - eller vi kunne trene kontakt og annet "småpusk" som kan være kjekt å ha på plass enten det nå er snakk og rally- eller vanlig lydighet.

Det var ikke bare jeg som trente, Jippie-Ay trente masse, han - bare ikke helt på det samme som meg, men så er jeg jo kommet litt lengre da. For hans del ble det mest korte, små økter med litt momenttrening, masse kontakttrening og flott sosialiseringstrening. Mange koselige små og store tobente som "dutte-duret" med han, myyyye godiser og flere nye, hyggelige hunde-bekjentskaper. Men det tar på å være så sosial ei hel helg, så mandagen var vi litt slitne alle sammen - bortsett fra mora mi da det ble snakk om en liten bærtur. Da våknet hun til liv; bringebær det ville hun gjerne plukke.

Ingen av oss firbente fikk være med, og det samme kunne det nå være; bringebærskogen er ikke koselig. Vått og høyt ris - veldig høyt - og så stikker det. Da var det mye bedre kose seg hjemme i sofakroken. Men etter middag måtte hun ha seg en liten høneblund - og den varte så lenge at valpekurset nesten var helt slutt før hun kom ut av drømmeland. Stakkars Jippie-Ay, det ble ikke noe fellestrening på han den dagen og det var jo litt kjipt for han.

I stedet fikk han seg ei ekstra økt går kveld. Selv om det heter nybegynnergruppa, er de jo kommet mye lenger sånn treningsmessig enn Jippie-Ay, men hva gjør vel det. Mamsen og han trente på sitt og hadde fin-fin "forstyrrelse" fra de andre hundene. Etterpå var det min tur, og jeg var ganske flink. Eneste var at jeg følte meg litt utrygg på det hersens ringbandet - særlig hvis det blafret litt og laget lyd. Det må vi visst øve på - i følge mamsen. Kanskje allerede i kveld, for da er det først valpekurs og så rallytrening - hvis ikke mora mi har en avtale med Ole Lukkøye... men den tror jeg ikke hun blir å holde - det er nemlig bare to og ei halv uke igjen til konkurransen!

Daff uke -

og ny "rallhelg"

Fredag 24. august

Tenk nå har vi vært hjemme nesten ei uke, og mamsen har bare såvidt oppdatert forrige helgs hendelser i dagboka mi. Nå må hun jammen skjerpe seg, ellers blir jeg nødt å lære meg å skrive. SJØL, og da kan det fort komme mange uønskede hemmeligheter på trykk. Egentlig har vi vært ganske så daffe alle sammen bortsett fra Jippie'n da. Han har som sedvanlig vært helt turbo det meste av tiden, bortsett fra når han har sine uskyldsblågrønne  øyne lukket et øyeblikk eller to, og da har vi nesten bare listet oss rundt i huset for ikke å vekke ugangskråka.

Vi har forresten ikke vært bare daffe; det har vært trening på oss hele uka; valpetrening, rallytrening og vanlig trening. Jippie-Ay er blitt ganske flink til forskjellige ting allerede, og han er nesten like flink å komme til mamsen som meg. Sitt skjønner han også - i hvert fall har han skjønt at det kommer en godtbit når han setter seg på rompa. De trener litt på dekk og stå også, men det går litt opp og ned. Hvis ikke godbiten kommer fort nok, så spretter han opp, setter seg eller bare ruller rundt. Tror nesten jeg må vise han hvordan det skal være en vakker dag.

Jeg gjorde ikke så mye på akkurat den onsdagstreninga, bare litt kontakt og sirkeltrening. Ble ikke så veldig mye trening dagen etter heller, men det skjedde noe veldig kult; mamsen hadde tatt med seg den ornt'lie apporten og gjett hva - jeg var ikke redd den i det hele tatt. Sprang bort til den flere ganger og både snuste og "plukket" på den med labbene. Jeg hodlt nesten på å ta den opp med munnen, og da skulle dere sett det forbausede uttrykket til mamsen. Det var så kult atte...

Onsdag og torsdag skiftet vi på å trene med mamsen; jeg prøvde å få henne til å gå pent fri ved fot og Jippie'n strevde med å få henne til å gå pent i lina - uten å sprette og hoppe så alt for mye. Ingen av delene gikk særlig bra, så vi må nok finne en lur måte å rose henne på - kanskje en skikkelig STOR pølsesnabb - for jeg tror nesten hun kan "gå på vannet" for ei pølse i brød. Og det er ingen hemmelighet. Onsdagens valpetrening var forresten veldig koselig; mange flotte små og store valper og de tobente hadde masse godterier å kose seg med i pausen. Snakk om luksusliv! Men jeg orket ikke å trene samtidig som alle de derre "småungene", det var alt for mye lyd for meg,  så jeg fikk meg heller ei lita treningsøkt etterpå.

Nå er det straks helg, Kristin-tante er kommet hjem etter et døgn i Bodø og vi er tilbake i våre vante rutiner. Og selv om ingen har lidd noe nød, var nok de to store ekstra glad for å se mamma'n sin igjen. I morra braker det løs med rally igjen - og det blir det hele helga fra morra til kveld - bare avbrutt av et måltid mat eller to, og kjenner jeg Ronny og Roy Helge rett, er det neppe noen som blir å forlate Skjomen med sulten mage!

GOD HELG!

Både-og-helga i Mosjøen

Tirsdag 21. august

For de som kanskje lurte på om vi hadde gjort helgelendinger av oss, må jeg bare  ile til og si at det har vi absolutt  ikke. Det var bare mamsen som måtte "samle" seg litt  - sånn at ikke skribleriene hennes ikke skulle bli så alt for negativ. For selv om det var litt koselig å være i Mosjøen, er det ikke til å stikke under en stol at i hvert fall mamsen ønsket at hun hadde holdt seg hjemme på Skjomnes. Det startet ikke særlig lovende; ikke før var vi kjørt av ferga, før Shabby fant ut at han ville hjem - nå med en gang - og når ingen åpnet burdøra, ja, da åpnet han den like godt selv. Smerte - sa Kristin-tante, da de måtte stoppe i 80-sona  for å få han i buret igjen og ordnet døra. Dobbel-smerte sa mora mi da de måtte stoppe på nytt etter bare et kvarters kjøring. Denne gangen fikk de to store bytte bur siden Cinco ikke bryr seg om hvor han er, bare mora hans også er der. Og sånn fortsatte det - i  vel 50 mil  - til vi endelig var fremme på campingplassen lenge etter min og mamsen sin sedvanlige leggetid.

Hytta der vi skulle bo, var forresten ikke mye å skryte av; knøttlita, skitten og de hadde bare tepper å leie ut - ikke hodeputer. Stakkars Kristin-tante fikk beskjed om at det ble dårlig med dusjing på henne - i hvert fall hvis hun ikke fikk tak i hodeputer , for mamsen beslagla både t-skjorter og håndklær til erstatning for manglende puter. Viggo-onkel og Beauty skulle egentlig også lagt i hytta, men de så det ikke likt; de rigget seg i stedet til i bilen og var bare inne i hytta når det en sjelden gang var mat - eller kaffe - på bordet.

Fredagen ble nå heldigvis en koselig dag; vi var på bytur, mamsen fikk seg hodepute så Kristin-tante skulle få dusje, og det ble tid til både kafe-besøk og flott luftetur på fjellet til Foxy-jenta - dere vet hun som er søstra til Cinco. Og de folka hennes, de er skikkelig snille - for de hadde laget nydelig elgkjøtt-middag med masse godsaker og rødvinssaus til de tobente langveisfarende, men jeg kan med labben på hjerte si at i hvert fall kjøttet var knallgodt. Mamsen hadde nemlig "smuglet" to kjøttbiter til meg i lomma - bare for å se om jeg likte det. Og jeg hadde såvisst ikke sagt neitakk til sånne godbiter på trening.

Neste dag måtte vi opp ganske så grytidlig, og det var tungt. Veeeeldig tungt for ingen av oss hadde sovet noe særlig. Først begynte Jippie-Ay å hyle i buret. Så slapp han ut, men ble bundet fast i en sengestolpe og dermed fortsatte hylekonserten. Heldigvis slapp mamsen han løs og da la han seg pent ned uten mere bråk, men det gjorde ikke vi andre; hver gang det passerte noen utenfor hytta, sa vi fra. HØYT! Bare for sikkerhets skyld sånn at ingen skulle komme på overraskelsesbesøk. Vi kom oss nå avgårde i rett tid og fant utstillingsplassen uten problemer. Da var det straks verre å finne ut hvor vi skulle være; vi så ikke en eneste ring - bare telt på telt - jeg trodde nesten vi var kommet til en ny campingplass. Lydigheta foregikk heldigvis på et jorde langt unna alle teltene, og der var det ikke så mange mennesker heller - og de som var der, var særdeles hyggelige.

Men det hjalp ikke så mye; selv om jeg begynte bra med 10 på tannvisning, 10 på fellesdekk og 8,5 på lineføring. Fri ved fot startet også helt greit. Jeg fulgte pent med, satt meg på første holdt, fulgte fortsatt med da mamsen dreide til venstre - og satt meg tett inntil henne på neste holdt. Og der satt jeg godt. Skulle tro noen hadde hatt lim på bakken. Og det nyttet ikke hvor mye mamsen lokket - jeg rikket meg ikke. Ikke da hun kom helt tilbake og prøvde å hente meg heller. Hun fikk til og med lov å prøve med godbit. Uten at det hjalp. Dommerdama sa at mamsen ikke skulle presse meg mer.  Så sånn ble det den dagen, og da jeg så at mora mi endelig forlot ringen, ja, da pilte jeg etter henne og rett i buret mitt. Så langt inn som det overhode var mulig å komme. Men det var bare meg som var glad akkurat da, mamsen var skikkelig lei seg. Så lei seg at hun trodde ikke hun ville prøve å konkurrere flere ganger. Snakk om å ramle helt ned i kjeller'n for en sånn filleting; neste gang kan det jo hende at jeg går til opprykk. Kanskje - og hvis det blir noen neste gang da!

Søndagen skulle vi egentlig vært stilt ut både Cinco og meg, men da mamsen så formen min, var hun helt klinkende klar; Jo-Hoo skal ikke stilles ut i dag! For jeg bare sat og satt, og dro pusten for å få luft. Tror nesten ikke jeg hadde blitt og gått en eneste liten runde i ringen, og da nyttet det vel ikke om mamsen bar meg heller; dommer'n ville jo ikke sett hvor fin jeg egentlig er. Sånn var det bare den dagen- Men Cinco gjorde det bra; han fikk både sløyfer og rosetter og jeg vet ikke hva - han ble i hvert champion, og det har jeg skjønt er noe veldig fint noe. Men jeg syns nå det fineste dommer'n ga han, var ordene: Supert temperament! Det er nå virkelig noe å være stolt av for både Kristin-tante og Cinco-gutten!

Torsdag 16. august

Nå har vi hatt to fine treningsdager siden sist mamsen skrev. Litt på hjemmebane, litt her og der og to kvelder på Farmen. Det har blitt både rally og "vanlig" lydighet, og om jeg så må si det selv, så har vi vært ganske flinke både Jippie'n og meg. Jippie-Ay stakkar, han har måttet trene på sånne litt kjedelige greier; mye stå-i-ro-før-vi-går-øvelse og ikke-hoppe-opp-når-vi-går-øvelse. Og det går litt fremover - nå kan de gå flere skritt uten problemer. Han blir nok å lære det han og. Ellers trener han sitt - dekk - stå, og sitt har han i hvert fall forstått. Tror nesten dekk også, men han har nå ikke generalisert noen av øvelsen ennå sånn som jeg.

Og jeg har vært mamsen sin flinke-gutt. Bortsett fra litt konsentrasjonsproblemer sånn helt i starten, så gjorde jeg alt helt etter programmet. Til og med hopp-øvelsen, Men hvem får ikke konsentrasjonsproblemer når er ei velduftende og  lekker puddel-frøken bare svinser "rundt nesa mi". Til og med Shabby som er godt voksen - i hvert fall over pubertetsalderen - hadde litt vel mye luktelyst, men han tok seg fort sammen og gjorde det han skulle etterhvert, han og.

Og i pausen var det tid for appellmerkeutdeling til Cinco og Kristin-tante. Det var kult, og det enda mamsen ikke hadde laget appellmerkekake, men det blir kake for det har mamsen sagt; vi må bare bli ferdige med Mosjøen først - kanskje vi har flere grunner til å feire da - eller trenger ei trøstekake. Uansett; nå er vi nesten ferdigpakket, Kristin-tante steker vaffelkaker og mamsen pitabrød med kylling og godbitposene våre er allerede klar. Er det noen som tviler på at vi blir å få en koselig tur? Og så får det nå gå som det går på både utstilling og konkurranse.

God helg!

Fine dager med rallyhelg -

og appellmerke til Cinco

Tirsdag 14. august

Det tok sin tid før mora mi endelig kom seg til å klore ned noen ord, men sånn er det bare når hun både skal trene meg, trene Jippie-Ay og være med på helgekurs i rally. I tillegg er det hun som tar seg av hjemmesida til treningsgruppa vår - Dronninga hundesportgruppe - og det tar jo også litt tid. Men vi har hatt noen fine dager siden sist hun skrev, og lille Jippie-Ay - eller "puddingen" som Kristin-tante kaller han - ser ikke ut til å ha tatt skade av "overfallet" i forrige uke. Han "freser" rundt og hilser på både store og små hunder - litt forsiktig - men det var han jo før og, og en liten valp bør helst være litt tilbakeholden med fremmede hunder.

Hele helga har vi som sagt, vært på rallykurs. Egentlig var det Jippie-Ay som skulle kurses litt, men siden han er så ung, fikk nå jeg "sneket" meg til noen ekstrarunder på banen. Må jo trene når jeg har sjansen - er ikke så lenge igjen til Nord-Norges første rallykonkurranse skal gå av stabel'n, og der skal jeg være med, for dere aaaaner ikke den store pokalen vinner'n får. Den er kjempediger og jeg har megalyst å vinne den. Tenk å hatt en sånn full av godbiter som var bare MINE - det hadde vært noe, det!

Dere kan forresten ikke tro hvor koselig vi har det på kurs. Vi trener jo ikke hele tiden, det er tid til både luftetur og badetur innimellom øktene, og det er ikke bare vi firbente som får godiser. De tobente koser seg med både kaker og grillmat, og  sist søndag var mamsen så mett at hun klarte ikke å gå den siste treningsrunden. Alltids påsto hun at det var varmen som slo henne ut, men jeg tror nå helst det var Roy Helge's grillbiff og alle pølsene hun "trøkte" ned som tynget henne mest. Uansett; helga var bare helt toppers!

Roy Helge tok forresten en kortversjon av klasse I-programmet med meg og mamsen. Og det gikk så det suste. Ikke problemer av noe slag. Jeg fulgte fint med i vendingene, stoppet på kommando, dekken var uten nøling og innkalling helt i min stil; full fart og skjev sitt, men vi jobber med den og det beste av alt den økta var at jeg ikke vegret meg på hinderet. Hoppet over (nesten) uten å nøle og kunne fornøyd innkassere en hel haug med godbiter.

Det fikk Cinco-gutten også, for han var mora sin flinkegutt; gikk som en "kar" og besto appellmerkeprøven med glans. Bilder fra merkeutdelinga kommer på hans side litt senere i uka - hvis vi når det før vi dra til Mosjøen. Vi kjører allerede torsdagsmorgen for mamsen vil at jeg skal bli litt kjent der nede før konkurransen, og så skal vi hygge oss litt sammen med Foxy-jenta, søstra til Cinco. Det blir kule greier. Men aller først skal vi på trening i kveld. Der blir det garantert å stå hopp og litt vendinger på programmet. Må nok terpe litt ekstraekstra siden det er et Nordlandsmesterskap jeg skal være med på. Søndag skal jeg stilles ut, og det gleder jeg meg ikke til. Ikke mamsen heller! Jippie-Ay skal ikke gjøre noe denne gangen - han skal bare være med til pynt - sier mamsen - en pest og en plage sier nå jeg! I hvert fall sier jeg det når han erter meg som verst, - og ikke gir seg før mamsen SNAKKER MED STORE BOKSTAVER!

En liten valp's skrekkopplevelse

på NTBK's ag-stevne i Rombak

Torsdag 9. august

Egentlig skulle vi hatt en skikkelig kosedag i Rombak i går; med flinke hunder på agilitybanen, tobente med snill-stemme og godbit-lommer, lek og kanskje litt trening etterpå - i hvert fall for meg, men sånn ble det ikke. Vi fikk ikke sett en eneste hund i aksjon, og det var synd for vi hadde gleda oss masse til å se både Felix, Neeco og Emil og andre flinkinger som vi ikke kjenner. I stedet ble det en skikkelig skrekkopplevelse for både Jippie-Ay og mamsen.

Stakkars Jippie-Ay, han viste jo ikke at ikke alle er like snille hverken i menneske- eller hundeverden. Ikke viste han at han hadde gjort noe galt heller, der han intetanende sto og drakk vann, da han ble angrepet - fullstendig umotivert.  Angriper'n bet seg fast i øret hans og ville slett ikke slippe taket samme hvor mye Jippie-Ay hylte. Heldigvis tok mora hans tak i han og mamsen fikk løftet opp en såret og vonbråten liten Jippie.

Etterpå hadde han ikke lyst til å hilse på noen - ikke de snille firbente engang, men snille, rolige Kai godsnakket og pusket med han helt til han følte seg trygg på at ingen av de tobente ble å angripe - de var bare "snillinger" - alle sammen. Og mamsen var veldig glad for at de tok seg tid til oss enda det var konkurranse og alt, for hun ble jo både redd og sint; mest redd egentlig for Jippie-Ay er jo bare 11 uker og midt i den viktigste sosialiseringstida, så han skulle absolutt vært foruten en sånn negativ opplevelse.

Mamsen trengte forresten heller ikke den opplevelsen, hun er litt pinglete når det gjelder sånne negative ting, og nå er hun ikke sikker på om hun vil til Mosjøen,  for tenk om det er noen sintinger der når jeg skal gå lydighet. Og ikke vil hun ha Jippie-Ay ute sammen med så mange to- og firbente heller. Det syns jeg er bare tull, for jeg har fortsatt lyst å konkurrere, og vi kan jo ikke bare gå å tusle alene her ute i Storskogen vår heller; det blir det jo ikke mange medaljer av. Og dessuten tror jeg at det beste for Jippie-Ay er at han får hilse på andre firbente -helst så snart som mulig - og at de er i bånd sånn at han får bestemme selv hvor mye nærkontakt han vil ha.

Stakkars Jippie-Ay, han fikk seg et ekstra hull i øret, men etter å ha fått vasket bort litt blod, så nå ikke det så ille galt ut, heldigvis, og forhåpentligvis får han ikke noe varig mèn psykisk etter sitt første møte med en ublid og tøff verden.  Godt var det i alle fall at vi kunne forlate Rombak med en positiv følelse takket være velmenende og hyggelige NTBK-medlemmer, men jeg og mamsen syns det var litt rart at ikke klubbleder'n spurte hvordan det gikk med han engang.

Fine dager

Onsdag 8. august

Sommer er nesten det beste jeg vet. Og  skikkelig deilig sommervær er ennå bedre, for da gjør vi så mange kule ting; er på plukkebærtur i skog og mark, opplevelsestur i fjæra eller på fjellet eller  "raser" rundt på forskjellige plasser for å trene litt her og litt der. Og noen ganger gjør vi rett og slett ingenting; bare koser vårs. Men sist mandag koste ikke mamsen seg; hun ble visst litt lei seg, for jeg ville ikke gjøre noen treningsting. Absolutt ingenting. Tror nok hun bekymret seg litt for hvordan det skulle gå på konkurransen i Mosjøen om 14 dager, men ikke tror jeg hun heller ville vært særlig treningslysten hadde hun vært like mavesyk som meg. Det var så ille at jeg måtte en tur i dusjen, og det enda jeg nettopp hadde dusjet.

Men i går var jeg heldigvis helt frisk igjen, og da gjorde vi noe vi aldri har gjort før hverken mamsen, Jippie-Ay eller meg. Vi dro til redningshundene for å se hvordan de trente, og det var kule greier. I hvert fall syntes Jippie-Ay og Cinco det. Jeg var ikke ute sånn helt til å begynne med, for det er en skytebane rett ved siden av og det kom veldig høye smell derfra. Det kule var at når jeg så at ingen andre brydde seg, ja, så brydde ikke jeg meg heller. Jeg vandret rundt med halen stolt til værs og hadde det kjempekjekt, og dere kan ikke tro hvor glad mamsen var for det.

Jippie-Ay var litt trøtt etter skogsturen tidligere på dagen, så da han og mamsen skulle prøve seg på et spontan-spor, la han seg like godt til å sove - midt i sporet.

Men så fikk han prøve seg på rundering; det vil si egentlig var det nå figuranttrening da, men det var spennende nok. Figuranten satt bare et lite stykke unna, så han så henne godt og lurte fælt på hvorfor det satt ei "statue" mellom trærne, men han snek seg litt forsiktig fremover og da det kom lyd fra "statuen", eksploderte han i glede. Skulle tro han hadde fått motor på "hjulvisper'n". De to neste forsøkene gikk bare lekkert - han hadde absolutt ingen motforestillinger mot å gå ut i skogen for å finne noen, men det hadde sikkert ikke jeg heller hatt hvis jeg hadde vist at det betydde en haug med godbiter og kos.

Jippie-Ay fikk også hilse på noen av de andre hundene som var der; både Christines Emil og schæfervalpen Arko. Snille Emil hadde så lyst å leke med han - stakkar han prøvde på alle mulige måter å få han med, men til ingen nytte. Jippie-Ay syntes han var et par nummer for stor og til slutt sa han fra - med STORE BOKSTAVER - at han ville ikke leke. Leke ville han heller ikke med Arko, men etter å ha "tenkt" litt, strakk han seg til en liten snutehilsen og så la han seg godt til rette under mamsen sine ben og sovnet.

Men jeg var ikke trøtt. Tvert i mot; jeg var klar som et "egg" for ei treningsøkt, og trening ble det på parkeringsplassen ved siden av skytebanen. Alle skytterne var dratt sin kos, så vi hadde hele plassen for oss selv, og jeg gjorde noen kanonbra øvelser. På fri ved fot var jeg så ivrig at jeg gikk nesten foran mamsen, og Kristin-tante sa at det ble trekk for det og på en konkurranse. Men da kom det kontant fra mora mi; Det skiter jeg i - for hun vil mye heller få trekk for at jeg er for langt foran enn at jeg kommer diltende en halvmeter bak henne

Lørdagstrening

Søndag 5. august

Etter å ha kjedet oss en smule hele formiddagen med huslige gjøremål, ble det endelig vår tur og vi dro til "Farmen" for ei aldri så lita treningsøkt. Den ble litt både og - til mamsen sin skuffelse vil jeg tro. Egentlig var det bare for å trene hopp over hinder vi dro dit, men det hadde ikke jeg lyst til. Ikke i det hele tatt, og det måtte ganske mye "overtalelse" til fra mamsen før jeg tok det første hoppet. Men da var det verste gjort - og resten av øvelsen gikk greit. Cinco var forresten myyye flinkere enn meg - han gjorde alt som mora hans ville. Jippie-Ay var også flink, men så må han nå ikke gjøre sånne vanskelige ting som oss storinger.

Okke som - det var nå rett deilig med ei lita treningsøkt, og vi er smellheldige som har en så flott og trygg treningsplass. Der kan vi trene både på grus og gress, vi kan til og med gå på en liten skogstur og leke gjemt innimellom trærne eller "tindebestiger" opp bratte sandskråninger. Det er fin trim det for små og store poter - faktisk burde de prøvd det både Kristin-tante og mamsen.

Mens de tobente var og spiste middag sammen med de yngste menneskesøskenbarna mine, tok jeg meg en velfortjent bilhvil for å bli litt ekstra  gira til neste treningsøkt på Store Monumenter. Den treninga var det ikke mye å utsette på hverken for meg eller Cinco. Jippie-Ay fikk ikke komme ut, for mamsen var litt redd for at han kunne finne på å gå bort til en tysk hund som lå i bånd ved siden av campingbilen demses. Cinco og meg brydde oss ikke om hverken den, bål, biler eller turistene - vi gjorde det vi skulle og fikk våre velfortjente godbiter.

Etterpå dro vi til Gammelveien og der fikk alle ei flott leke-herjestund. Bare så vi skulle bli skikkelig trøtte til natta. I hvert fall håpet mamsen at Jippie-Ay skulle bli det! Og i dag står det multeplukking på programmet - på en plass som er så hemmelig at ikke engang mora mi vet hvor den er - det er det bare mamsen sin venninne som vet. Foreløpig da!

Sosialiseringsuke

Lørdag 4. august

Tenk, nå er det jammen gått nok ei uke, og mamsen har hatt det så travelt med turer og sosialisering at hun har ikke hatt tid å skrive ei linje. Heldigvis har nå jeg fått mine treningsdoser, for jeg har trent både på parkeringsplasser, "farmen", fotballbane og veranda, og i kveld har hun bestemt oss for at vi skal trene på Store Monumenter - uansett hvor mange bobiler som står der. Det blir sikkert å gå like greit som de øvrige treningene vi har hatt så flinkegutten som jeg er blitt.

Eneste dagen vi ikke gjorde noe spesielt var søndagen, men det var fordi Maria - det eldste menneskesøskenbarnet mitt - skulle reise; først til Oslo en måned på forkurs for deretter å flytte til Frankrike for 3 års skolegang. Det er lenge det,  og tenk hvis hun treffer en råstilig, fransk sjarmør; da kan det fort gå enda lengre tid før hun vender nesa hjem til gamlelandet og oss to- og firbente på Skjomnes søndre.

Jippie-Ay har også  hatt ei travel uke - ikke for at han har trent mye sånn som meg, men mest fordi han har så mange grunnleggende ting og tang han må lære - for det er det mamsen sier for eksempel når de bare står, og står, og står utenfor huset vårt med lina på og han ikke får gå videre før han han har kastet et blikk opp på mora mi. Han var forresten med da jeg trente på parkeringsplassen foran Rema, og der var det mange både små og store mennesker som ville hilse på han.

"Gammelpappa" Roy Helge har også vært på besøk, og han hadde med seg Jippie-Ay's mamma - Vicky. Bare gjett om han ble glad da - han hadde i hvert fall ikke glemt hvilke godsaker hun hadde å by på, og nærmest hang fast under buken hennes mesteparten av tida, og snille Vicky, hun lot han nå bare henge der.

Ellers har vi nå vært nesten Ofoten rundt på vår sosialiseringsrunde. Forleden dag var vi helt i Bogen - med innlagt tisse-leke-trene-stopp på Veggfjellet. Det var kult for det var masse blåbær der, og Jippie-Ay spiste så han ble blå på både tunge og snute. Etterpå besøkte vi Heros -en DIGER bearded collie - og mamsen sin venninne Unni som har sommerhus i 'Bogen. Jeg har vært der før så jeg vet godt at Heros bare er snill, men jeg tror Jippie-Ay syntes han var i største laget sånn helt til og begynne med. Det tok nå ikke så lang tid før de hadde "funnet tonen" og raste rundt mellom prydbusker og føttene til de tobente.

Det var to fremmendamer der også - og tenk, den yngste av dem var redd meg. Det var merkelig - også meg da, som bare er snill dagen lang. På hjemturen stoppet vi på Seines for der har Kristin-tante ei hytte-venninne. Der var det bare Jippie-Ay som fikk være med ut, og jeg tror han syntes det var en kul plass å være. Han hadde i hvert fall ikke lyst å gå i bilen igjen. Men jeg skal love at man blir rimelig sliten av sånne sosialiseringsturer - jeg hadde ikke lyst på kveldsen min en gang da vi kom hjem - eller kanskje det bare var fordi det hadde vanket ekstra mye godbiter.

I går hadde vi en flott strand-dag i Efjorden. Det var ikke akkurat sol- og badevær, men hvem bryr seg om det. Masse spennende å undersøke for meg og passelig med nye utfordringer for Jippie-Ay. Det kuleste var det meg som fant; et revehi med tre inn- eller utganger. Bra for oss at revemamma'n hadde tatt med seg ungene sine og dratt på sin opplæringstur, ellers hadde hun nok blitt sinna på Jippie-Ay og meg som kom "susende" inn i hjemmet deres - uten å banke på engang.

Det er forresten ikke bare Jippie-Ay og meg som trener, også de to storguttene får sin daglige dose både med "vanlig" lydighetstrening og andre nødvendigheter som må til  for å bli en best mulig velfungere hund. Og annehver dag sykler de tur, Kristin-tante og Cinco-gutten. Det er fordi han skal få et fint trav, men akkurat det slipper heldigvis jeg; mamsen lar meg i stedet gå i høyt blåbærlyng eller mosebakker for da får jeg også fine bevegelser. Men i morres angret visst Kristin-tante en smule på sykkelturen hun avsluttet gårdagen med; hun akket og stønnet i hvert fall ganske høydlydt hver gang hun rørte på kroppen, og ganglaget  var såvisst ikke blitt noe spesielt penere - men kanskje det blir det etterhvert?

GOD HELG!