Ny hund!

Fredag 30. mars

Jeg har fått meg ny hund - sa mora mi fornøyd her en kveld. Men tror dere jeg så noe til den? Neida, jeg  fikk ikke ferten av den hverken inne eller ute. Ikkke så merkelig egentlig, all den stund det ikke var noen "ny" hund her. Det var bare lille meg mamma'n min var så "gruelig" glad og fornøyd med. Og det mener hun helt bestemt kommer av at vi var på rally-lydighetskurs forrige helg. Det har hun helt rett i; jeg er nesten blitt tøffere enn både Martin Schanke og Petter Solberg tilsammen. Nemlig!

På fellestreninga tirsdag, for eksempel, fòr jeg som en lykkelig, liten virvelvind rundt på banen og mora mi hang med - som best hun kunne. Skikkelig gøy var det, og vi trente ikke bare de "vanlige" lydighetsøvelsene. Innimellom "kjørte" vi slalom mellom kjeglene og prøvde oss på snurre-rundt-øvelser. Slalom går helt greit, men i motsetning til mora mi, er jeg nok litt "høyrevridd" og kan simpelthen ikke fordra å snurre til venstre. Ikke ennå i hvert fall.

Men vi gjorde noe annet som var skikkelig kult; sikk-sakk mellom bena til mamsen, og jeg vet ikke hvem som ble mest overrasket av Kristin-tante eller mamma'n min. For jeg spratt mellom og rundt bena hennes som om jeg aldri hadde gjort annet hele mitt liv, og ingen kunne ane hvor redd jeg har vært for å nærme meg føttene hennes.

Denne uka har forresten mora mi hatt det så travelt at hun har ikke hatt tid å sette opp ukeplan engang; det har vært både flytting og rundvask, og onsdag inviterte hun hele "hurven" på middag. To heltstekte ørreter, x antall gulrøtter, potet, rømme og agurksalat forsvant som "dugg for solen" - ikke bare for at det var så innmari godt -  de var faktisk 10 mennesker rundt bordet med stort og smått. Jeg er ingen stor rød-fisk-fan, min favoritt er nok den som har hengt lenge-lenge til tørk, men jeg syns det er gøy med de små menneskene - i hvert fall hvis de ikke har volumknappen på full styrke.

I går tok mora mi seg formiddagsfri fra de huslige gjøremålene og prioriterte utetrening med meg i stedet. Det var lurt; for jeg fikk litt sårt tiltrengt hopp-repetisjon. Det gikk ikke helt ille. Faktisk gikk det bare "lækkert", og det gjorde de andre momentene vi øvde på og. Fellestrening i går kveld var også grei - spesielt første treningsøkta var knallgod. Avslutninga ble ikke like vellykket, men det var nok mest fordi jeg var både mett og trett og litt for at jeg ikke er så glad i høye lyder og sinte stemmer. Da vil jeg helst bare krype sammen inntil mamma'n min og ikke gjøre noen ting.

RALLY-LYDIGHET ER GØY!!!

Tirsdag 27. mars

Roy Helge sa det. Ronny sa det. Og nå sier mamma'n min og meg også det: Rally-lydighet er gøy! For det vet vi "alt" om - i hvert fall vet vi ganske så mye etter å ha vært på kurs to hele dager til ende. Tror det må være noe av det lureste vi har vært med på; jeg "mollkoste" meg gjennom løypene både lørdag og søndag, og fulgte med mora mi like bra med som uten line. Slå den! Og litt stas er det jo også at den lille kroppen min var med på det aller første kurset nord for Trondhjem!

Men først, før vi kunne begynne å trene oss på løp, måtte mamsen lære hva hun kunne, burde eller absolutt  ikke burde gjøre. Det var visst alvorlig mye å holde styr på - skilt og regler og jeg vet ikke hva - papirbunken hun hadde med seg til gjennomlesing, var i alle fall alvorlig tykk. Heldigvis for henne var det nå ikke sånn at hun skulle kunne alt på en gang. Det viktigste til å begynne med, var å lære seg betydningen av flest mulige skilt sånn at vi kunne komme i gang med litt praktisk trening.

Og det var  "jättekult" og den morsomste lydighetstreninga jeg har vært med på - for det har jeg forstått - at lydighet må til også når det gjelder rallyløp. Men det var ikke det minste vanskelig å være lydig når mamsen kunne oppmuntre meg forbi hvert eneste av de bortimot 20 skiltene vi skulle passere. For det geniale er at det er lov både å snakke, klappe, danse - ja, om så ta en liten sang underveis - bare ikke fysisk kontakt. Og som i agility får man lov å gå gjennom løypa før konkurransestart.

I løpet av helga fikk alle 7 ekvipasjene prøve seg på flere forskjellige baner og det ble mye latter med feilsnurr og ekstrasvinger innimellom, men søndagen "satt" de "enkleste" skiltene såpass at vi kunne gi ei aldri så lita oppvisning for et høvelig imponert publikum. I hvert fall velger jeg å tro at de var litt imponert - for selv om det så enkelt ut, måtte vi ha "tunga rett i munnen" for å lese skiltene, gjøre de rette øvelsene og komme i mål. Aller helst under den tilmålte tida. Men jammen blir man sliten av å ha det så gøy; på lørdagskvelden da alle var ute og spiste middag sammen, var jeg så trøtt at jeg protesterte ikke engang på å skulle være alene hjemme. For jeg sov som sten - helt til neste morgen, men da var jeg til gjengjeld klar som et egg til nye utfordringer!

Møkkauke

Lørdag 24. mars

Denne uka har ikke vært den aller beste for mamsen og meg - i hvert fall ikke når det gjelder treningen vår. Jeg må bare innrømme at jeg til tider har vært ganske så "fjernstyrt", nesten ingen av øvelsene satt som de skulle og mora mi ble bare mer og mer frustrert. I sin "klokskap" tellet hun ukene som er igjen til konkurransen på følgende vis: Ei uke med - ei uke fjern - ei uke med - ei uke fjernt - og endte opp på fjern i konkurransehelga. Kanskje ikke så rart da at hun bekymrer seg litt for hva jeg vil prestere i Harstad.

Hjemmetreninga har ikke vært så aller verst og det var det heller ikke i Ridehallen tirsdag. Da var jeg stort sett "til stede" og alle øvelsene gikk høvelig greit. Litt krøll med de siste hoppene, men det var mest for at jeg egentlig trengte en aldri så liten pustepause. Onsdagen derimot, da ble det mest bare tøv på meg. Ukonsentrert og mest interessert i hva alle de andre hundene foretok seg - tenk om de gjorde noe som var morsommere enn det vi holdt på med. For ikke å snakke om at de kanskje hadde bedre godbiter!

Torsdagen ble om mulig ennå verre; i tillegg til at det var ekstra mange hunder på treninga, var det ganske mange små mennesker der også. Og de hadde det høylydt morsomt med å hoppe i høyet. Det ble for "skummelt" for meg og da noen smalt igjen skyvedørene med et brak, ble jeg så redd at jeg bare satt og skalv. Mamma'n min tok meg meg utenfor sånn at jeg skulle få roet meg, men det hjalp fint lite -  jeg torte nesten ikke røre meg. Det aller beste den treninga, var faktisk at jeg slapp å trene mer og i stedet fikk noen godbiter og trygghet i bilen sammen med Zippi.

Nå er heldigvis den uka et tilbakelagt stadium, og vi gleder oss kjempemasse til helgas kurs i rally-lydighet, mamsen og meg. Det kommer til å bli ei knallflott helg. Helt sikkert!

Oppladingshelg

Søndag 18. mars

Det har vært ei særdeles rolig helg; vi har for det meste bare koset oss og ladet opp til neste ukes treningsprogram. Akkurat som de "store" idrettsgutta gjør når de forbereder seg til EM og VM og sånn. Det har nemlig mamma'n min både lest og hørt på TV, og da må selvfølgelig vi også sørge for at formtoppen er der når vi trenger den mest. Eller kanskje er hun bare rett og slett til redd for at jeg skal "gå tom".

Litt trening har det nå blitt; fredag for eksempel, da kjørte vi til Ballangen og der prøvde vi oss først på ei lita treningsøkt der bussene står parkert. Det var lite vellykket; mye og våt snø lavet ned og underlaget var humpet med store søledammer, jeg følte slett ikke for hverken sitt eller dekk. Ikke mora mi heller, for den saks skyld. Det ble med litt lineføring og fri ved fot både der og utenfor Kommunehuset.

Egentlig var de invitert på middag av Monica og Viggo; og ettersom kotelettene på Balkroa er  "skummelt" gode, lot de seg ikke be to ganger. Etterpåvar de så mette at mora mi orket ikke å gå inn på butikken for å handle - og langt mindre trene. De ville ikke ha godterier til TV-tittinga senere på kvelden engang - det var nesten så jeg var litt spent på om det ble noe kveldsmat på oss firbente. Men det ble nå litt ekstragodis på oss og før kvelden var omme.

Lørdagen måtte det skufles snø. Igjen. Og med minst 30 cm - i hvert fall 20 -  ble det lite utetrening den dagen og, men hva gjør vel det; vi har jo nok å øve på innendørs og, nå som jeg har fått min egen "treningspølse". Egentlig er det jo en katteleke, men den passer helt ypperlig til min lille kropp, og når vi er lei av den, kan jeg ta noen apportbukk-øvelser. Jeg er nå ikke kommet lenger enn til å "hilse på " da, men jeg er i det minste ikke redd den lenger.

Søndag "delte" vi oss i to; Kristin-tante og storguttene dro på fjæratur og Zippi, mamma'n min og meg gikk en fin liten soltur i Storskogen. Det var helt toppers; nysnø og passelig temperatur, masse godbitsøk og spennende lukter. Alt i alt; en deilig dag for både to- og firbente, og kjenner jeg mora mi rett, legger hun nok ut noen nye bilder om ikke så alt for lenge.

Flinkegutten

Fredag 16. mars

Var det ikke det jeg skjønte -  at treninga og Bedringens Vei hørte sammen - for etter gårdagens kveldsøkt, hvor det meste gikk mamma'n  min sin "vei", ble jeg erklært helt "frisk". I hvert fall frem til neste trening. Jeg tror nesten mora mi og meg var mest glad av alle de bortimot 30 ekvipasjene som trente i løpet av de fire timene Dronninga har til rådighet i Ridehallen.

Vi startet treninga med litt forsiktig utprøving av kontakten. Fornøyd med resultatet, gikk vi over til å prøve ut venstrevending og "helt om", etterfulgt av et par/tre skritt - og jammen funket det og. Det ble tid til et par momenter til, og det er ikke til å stikke under en stol at vi var rimelig fornøyde med hverandre da vi tok en velfortjent pustepause. Det eneste vi ikke fikk øvd oss på, var hopp og det "straffet" seg på neste økta.

Da var hallen delt i to, og de som hadde lyst, fikk prøve seg på klasse I-programmet. Det syntes mamma'n min - og egentlig jeg også - var helt toppers. Roy Helge både kommanderte og ga tilbakemeldinger underveis. Supert - særlig for mora mi som aldri er helt sikker på at jeg er der jeg skal være når vi går fri ved fot. For akkurat da var jeg faktisk der, og hun fikk belønnet meg i rette øyeblikk.

I dekk fra holdt, ble det nesten en skikkelig "aussie-klaskedekk" - minst verdt 10 poeng - og nå har jeg endelig skjønt at jeg skal forbli liggende helt til mamsen sier sitt opp. Stå-en var heller ikke noe problem - bortsett fra at jeg fortsatt setter meg før hun når å gi meg kommandoen - men det går seg nok til etterhvert.

Hopp over hinderet ble nesten fiasko - det hadde nok vært lurt og tatt noen repetisjoner i første økta - eller startet med bare to bord. Men etter to forsøk og med kun to bord på det tredje, gikk det bra til slutt. Det ble faktisk så morsomt at da vi egentlig bare skulle gå forbi hinderet, tok jeg like godt sats, hoppet over, for så å spurte rett bort til Roy Helge for en ekstra godbit.

Men gårdagens glansnummer var så absolutt innkallinga. Jeg satt pent og pyntelig mens mamsen gikk til motsatt side, snudde rundt - med klokka, for det har hun lært nå - og ropte Jo-Hooooo. Med sin fineste gladstemme. Da kom jeg - som en rakett og rett inn til henne, klasket ned bakdelen og søkte kontakt. Uten påvirkning av noe slag. Det var lykke på jord, det, for oss begge to.

Om alle øvelsene blir like bra hver gang i dagene fremover, ja, derom tier historien, men vi blir nå å gjøre vårt beste - både på trening og kommende konkurranser. Og det er jo bedre å ha prøvd - enn ikke. Eller... ?

Vårfornemmelse

- og Jo-Hoo på "Bedringens Vei"

Torsdag 15. mars

Jeg har vært på Hjemveien - og Bortveien - og Gammelveien - men Bedringens vei, den var ny for meg. Ikke vet jeg å ha vært der, og ikke har noe sagt at vi skal dit heller, men jeg hørte nok at mamsen mumlet noe om den da vi kjørte på Hjemveien etter gårdagens trening. Kanskje jeg finner ut av det i løpet av kveldens trening; for jeg har en liten anelse om at treningene våre og Bedringens vei hører sammen.  Vi har forresten hatt et par deilige formiddagsturer i Storskogen vår med lek og godbitsøk i snøen, men nå gleder jeg meg til den blir vekk sånn at vi kan gå ornt'lige spor.

"Okke som" - vi har trent i Ridehallen to ganger denne uka, og  tirsdagen var jeg ikke bare fjern, men totalt fraværende. Det nyttet ikke hverken med godbiter eller lek, "sporsøk" i  sanda var atskillig morsommere enn å trene fri ved fot. Dermed avsluttet mamsen økta med et par vellykkede hopp og en aldri så liten tenkepause i bilen. Det hjalp litt, sisteøkta var til å leve med - var den kveldens kommentar.

Heldigvis hadde vi en bedre dag i går enda det var kjempemange hunder og mye forstyrrelser: Hoppene går så det suser, dekk fra holdt var helt topp, stå under marsj ok, men fri ved fot er fortsatt "et smertens barn" - for mamma'n min. Kanskje vi må gå tilbake til start; kontakt og helt om -  og muligens legge på et par-tre skritt i slengen. Sirkel og 8-tallsøvelse hjelper sikkert også, og det kan vi jo fint trene på hjemme utenfor huset.

Nå ser det endelig ut til at våren er i anmarsj; de siste dagene har det vært opptil flere plussgrader og regn. Snøen smelter med rekordfart. Heldigvis. Bakdelen er jo alle "hemmelighetene"  som kommer for en dag og vanskelige treningsforhold utendørs. Godt at det ikke er så langvarig - og at vi kan bevege oss trygt inne i hallen - når vi bare har kommet oss helskinnet over parkeringsplassen!

40 dager igjen

Mandag 12. mars

Etter dagens lille treningsøkt tror jeg nesten mamma'n min har fått kalde føtter med tanke på både Harstad og konkurranse. Hun er i hvert fall bittelitt kald på tærne. Ikke hørte jeg og ikke så jeg - det var faktisk så godt som ingen kontakt mellom oss. Jeg bare virret rundt, tisset og luktet. Og tisset igjen -og igjen - på hver minste lille tue og snøflekk jeg fant. Det eneste positive var innkallinga - den satt som et skudd!

Nå er heldigvis ingen dager like, og vi har hatt noen flotte treningsstunder i løpet av helga både hjemme og på helt splitternye plasser. Først kjørte vi sørover - over Storbrua - og stoppet på ei kjempestor utkjøring. Der var det skikkelig ufyselig med blåst og snø - og en smule glatt i tillegg. Med andre ord ikke helt ideelle treningsforhold, men det ble nå noen helt om-vendinger og litt fri ved fot. Ganske bra av meg  - men mamsen var litt stivbent og forsiktig i gangen.

Deretter kjørte vi ganske langt avgårde - nesten helt til Ballangen -  før vi fant ei ny, stor utkjøring. Den var mye bedre enn den første. Ikke var det glatt og vinden merket vi fint lite til.  Det ble mange pene både helt om-vendinger, fri ved fot og stå under marsj. Spørs bare hva Felix og Geir sier til at vi bruker demses hyttevei til treningsplass, men så lenge jeg ikke la igjen noen "visittkort", var det forhåpentligvis greit?

Men tror dere Kristin-tante og mamma'n min ga seg med det - neida, de kjørte rett forbi huset vårt og fortsatte til Idrettsplassen i Håkvik. Der tok vi ei ny lita treningsøkt. Ikke noe problem med kontakt, noen av vendingene var bare helt topp, momentene stå under marsj og dekk fra holdt likeså, men fortsatt sliter "vi" litt med at kroppen min spretter opp/bakenden klasker ned før mora mi rekker å gi kommandoen. Det jobber vi med - og vi har jo tross alt  40 dager igjen å trene!

Det ble ikke noen bålpølser på mamma'n min denne helga heller, stakkar, men hun fikk noe som var minst like godt; nydelig boknafisk med masse stekt bacon til.

Tilbake - hopp

- og helg igjen

Fredag 9. mars

Vi har hatt tre helt toppers treningskvelder denne uka, men gårdagens treningsøkt var så absolutt aller best. For jeg hoppet  - både frem og tilbake - helt hemningsløst. Det er  ingen statshemmelighet at hopp ikke har vært min favorittøvelse, og derfor var nok den oppvisningen  dobbelt så gøy for mamma'n min. Hun bekymrer seg jo en smule for den "skummelt" nært forestående konkurransen. Men skal jeg si som sant er; så tror jeg hun bør bekymre seg mer om fri ved fot. Der er jeg nemlig atskillig mer ustabil og vanskeligere å "holde styr på".

Vi har forresten vært kjempemange på treninga denne uka - minst 20 - så nå bør mamma'n min være fornøyd. Hun vil jo så gjerne ha forstyrrelser; det er sunt for konsentrasjonen vår, påstår hun - og forventer full oppmerksomhet fra meg som egentlig mye heller kunne tenkt meg å rast litt rundt i lek i stedet for å terpe lydighetsøvelser. Men det er strengt forbudt i hallen - der skal vi bare trene - eller leke med hverandre, mamma'n min og meg. Leke med andre hunder kan vi gjøre når vi er ute. Sånn er det bare med den saken.

Det er ikke bare treningskveldene som har vært toppers - stort sett hele uka har vært gøy - og det selv om mamma'n min har vært barnepasser - uten meg. For jeg har vært sammen med Kristin-tante og storhundene på tur i stedet, og dere kan ikke tro hvor mange ekstra godbiter det utgjør. For jeg har oppdaget hvordan godbit-mekanismen hennes kan utløses ganske så effektivt; det er bare å skrape litt forsiktig på leggene hennes - og de virker både foran og bak. Og da mora mi kom hjem, vanket det flere godbiter; hun trodde nemlig det var synd i meg som har vært "alene" hjemme. Så feil går det an å ta. Men det skal vi ikke si til noen!

Det har nå likevel blitt noen turer på oss i samlet tropp også; vi har vært på "elg- og orrfugljakt" i Storskogen vår, men av elgen var det bare sporene igjen og orrfuglene glimret med sitt fravær.  Var ikke mye spennende som skjedde der, nei. Isflak-hopping i fjæra derimot - det var kule greier, det. Og sånt blir det fine bilder av også - de blir nok lagt ut en eller annen gang de nærmeste dagene. Hvis vi får tid da - innimellom tur og bålpølsesteking - det regner jeg som "bombesikkert" med at det blir denne helga, for mora mi lider helt garantert av "bålpølseabstinens" nå. Nemlig! GOD HELG!

Appellmerkeknottens laaaaange vei til bronsemerket

Onsdag 7, mars

Nå kan i hvert fall ikke Kristin-tante kalle meg Bøtteknotten lenger, for etter gårdagens appellmerkeutdeling har vi håndfaste bevis på at vi klarte kravene til bronsemerket i lydighet. Men det har vært en laaaaang "vei" - vi har faktisk trent jevnt og trutt siden Jo-Hoo kom til Skjomnes søndre for halvannet år siden. Først på gammelkaia sammen med Ronny, deretter  inne i "byfjellet" med selskapshundene i NTBK. Så ble det valpekurs både hos NTBK og Schæferhundklubben samt et videregående kurs med sistnevnte klubb før Dronninga Hundesportgruppe startet opp med trening på 4H-gården i Håkvik senhøsten 2006. Da først løsnet det.

Veldig mye av tiden har gått med til kontakt og sosialisering, for jeg var en ekstremt sky og forsiktig liten "knott" og det har tatt et "helt storhav" av tid å venne meg til at "jultreføttene" til mamma'n min slett ikke hadde tenkt å mose meg. Skarpe lyder og bråe bevegelser har også vært en smule problematisk - bare mora mi satte kaffekruset på kjøkkenbordet, forsvant jeg som en ånd i en fillehaug. For ikke å snakke om hvis hun prøvde å rose meg med å klappe i hendene eller skrudde opp volumknappen på stemmebåndene. Heldigvis går det meste an å gjøre noe med, og etter å ha "lidd" meg gjennom "Klappe, klappe søte..." med mora mi sitt "kråkmål" X antall ganger, er jeg bortimot immun for klapp og høye stemmer.

Nå er heldigvis mesteparten av den problematikken historie og vi kan konsentrere oss om lek og lydighetsøvelsene, for selv om vi har fått appellmerket, er det nok langt igjen til full pott i en lydighetskonkurranse. Det erfarte mamma'n min på gårdagens trening; skulle nesten ikke tro jeg viste hva fri ved fot var, så vinglete var jeg. Heldigvis "tøvet" jeg ikke like mye på de øvrige momentene, så vi var likevel ganske fornøyde med oss selv, mora mi og meg. Sånn egentlig.

Tror nok det var flere som var fornøyde på gårdagens trening': Mamma'n min hadde bakt appellmerkekake i anledning overrekkelses-seremonien. Og etter utdelingen var det  kaffe og kake til alle. Både de med og de uten merke. Men de yngste er bortimot startklare de med, så det er nok ikke så alt for lenge før mora mi må hive seg i bakinga igjen.

Svenskegaver og påskevær

Mandag 5. mars

Det har ikke blitt så mye trening denne helga, men vi har vært på tur i Storskogen. Da passer mamma'n min bestandig på å ta noen innkallinger underveis, og det er med lett hjerte jeg kommer fykende - vel vitende om de ekstragode godbitene som befinner seg i lommen hennes. Litt hopp utendørs har det og blitt, om enn ikke med samme iver og glede. Innomhus har vi som vanlig hatt noen fellesdekker på "lillehuset", Shabby og meg, og da vi var alene hjemme, fikk vi øvd litt på stå også - med leken til belønning. Det var megakult.

Rett før helga snødde det masse, men så klarnet det opp og ble bare finvær. Mamma'n min syntes det ble så påskeværaktig at hun bare måtte tyvsmake på Kristin-tante sin Kvikklunsj. Bare for å forsikre seg om at de smakte like godt som i fjor - og det gjorde de visst, for da Kristin-tante kom hjem fra Sverigeturen var det bare en igjen, men mora mi har nå lovet å kjøpe nye. I hvert fall til påske.

Egentlig skulle Kristin-tante, Viggo og Monica bare rett over grensa for å kjøpe røyk. Så ble turen utvidet til Abisko, 5 mil østover, for da kunne de kjøpe svenskskinke og andre godsaker, men tror dere de stoppet der. Nei, det ble nesten som i eventyret  "Østenfor sol og vestenfor måne", for de kjørte helt til Kiruna, luringene. Heldig for meg - og heldig for mamma'n min. Hun fikk både skinker, godterier og sockerdrycka og jeg fikk en søt, liten tunnell,  en gøyal lekesak til neste trening og et flott reisebur som jeg kan bruke på toget til Drammen.

De var så lenge borte at vi både hadde vært på tur i Storskogen, spist bacalao hos Magnus og Agnethe og stelt pelsen min. Akkurat det siste gjøremålet kunne jeg nå godt klart meg foruten, men jeg har hørt rykter om at mora mi skal bake sjokoladekake til morgendagens trening, for da blir det utdeling av diplom og appellmerke. Kanskje det til og med kommer noen fra avisen og tar bilde av oss.  Og da må jeg jo ta meg best mulig ut så jeg ikke gjør skam på opphavet.

Lykkerus

Torsdag 1. mars

Endelig var første skritt på vår vei mot lydighetschampionatet i boks. I går kveld, på ei helt vanlig onsdagstrening i Dronninga Hundesportgruppe, ble det bestemt at nå fikk det briste eller bære: Mamma'n min og meg ville prøve oss på bronsemerket i lydighet. Og lykke på jord: Jeg hadde plutselig fått hørselen "tilbake" og vi gikk like støtt som to nyopptrukkede veggur begge to.

Tannvisninga gikk helt greit. I ren og skjær glede reiste jeg meg opp på bakbena for å hilse på dommer'n og jeg hadde slett ikke noe i mot å vise tenner. Neste øvelse var lineføring. Den gikk også greit. Så var det fri ved fot. Var vel litt langt ut et par ganger, men hanket meg fint inn så vi kom i "mål" samtidig. Dekk fra holdt gikk bare lekkert, men innkallinga var ikke helt smertefri; plutselig fikk jeg det for meg at dette måtte være en sitt-bli-øvelse - og det uten at vi har øvd på det engang - så mora mi måtte ta Jo-Hoo.com-stemmen fatt. Da kom jeg til gjengjeld susende og satte meg nesten helt bent og inntil foten.

Så var det stå under marsj, det som jeg absolutt ikke kunne på tirsdagstreninga. Den ble ikke av aller beste merke, men det var egentlig mamma'n min sin feil. Hun trodde vi var klar, kommanderte fot og gikk. Men jeg var ikke helt klar og da jeg skjønte at vi skulle gå, var hun allerede et par meter foran meg. Likevel, da hun kommanderte stå , bråstoppet jeg og sto fjellstøtt helt til hun var på plass ved min side.

Siste øvelse var enkeltdekk i 2 min. En meget "spennende" øvelse. I hvert fall for mamma'n min: Ville jeg reise meg hvis det kom noen inn døra, noen snakket, ruste med bilmotor  eller andre uforutsette hendelser. Brydde jeg meg? Neida, der bare lå jeg og lå jeg, nesten uten å blunke med øynene, men jeg tror ikke mora mi har opplevd så lange 2-miutter siden lenge før jul, den første gangen vi prøvde oss på appellmerket.

Vi fikk ikke karakterer, men det behøver det heller ikke være på en appellmerkeprøve. Derimot gikk dommer og primus motor i Dronninga, Roy Helge Olsen,  gjennom hver enkelt øvelse etterpå. Det var kjekt, både for de som satt på tribunen og mamma'n min, å høre hans vurdering av utførelsene og samtidig få et godt råd eller tre med på hva vi burde jobbe ekstra med. Bare synd ikke Kristin-tante og Cinco-gutten hadde anledning til å være med.