HJELP - vi snør inne!!!

Mandag 29. januar

Nå syns jeg jammen meg det er kommet nok snø. Da jeg skulle ut på morgenrunden min, var det bare såvidt jeg ikke snudde i døra. Det var helt hvitt - overalt. Og jeg sier bare; stakkars mamman min og Kristin-tante. Både bord, stoler, biler og vei var nesten helt gjemt under all snøen, så jammen hadde de litt av en jobb i vente. Heldigvis kom Viggo og Monica dem til unnsetning, og nå er veranda, gårdsplass og vei både gangbar og kjørbar. Så lenge det varer!

Magnus og pappa'n hans måtte også ut med skuffel og spade, men det syntes i hvert fall at Magnus var bare gøy. Pappa'n så nå ikke ut til å ha så veldig mye i mot det han heller. For de var lure de; i stedet for å streve med å bli kvitt all snøen, koste de seg og bygde snøborg og tunneller. Det har jeg lyst til at vi og skal gjøre, i hvert fall bygge ei snøhytte som vi kan sette lys i.

Men tette neser og mye vær har såvisst ikke stoppet oss fra å trene, for vi var i Flerbrukshallen både tirsdag og torsdag. Og jeg var kjempeflink -  hvert fall den ene dagen. Mora mi var i hvert fall knallfornøyd; vi begynner å få skikkelig dreis på vendingene nå enten de går til høyre eller venstre og fri med fot går bare bedre og bedre. Torsdagens trening ble ikke fullt så bra.

Det vil si;  lille meg var fornøyd for jeg traff igjen en "gammel" treningskompis - papillonen Mario. Det var kjempekoselig å se han igjen. Men mamma'n min kan egentlig takke seg selv for at ikke avslutninga på økta  ble så bra som hun forventet; jeg trodde jo at det skulle skje noe morsomt etter en halvtimes hvilepause i bilen. Men dengang ei; i stedet skulle jeg ligge rett ut - og helst ikke røre en muskel. Da ble jeg plutselig- ikke bare tunghørt - men helt "stokke døv" og tok en laaaangvarig stå i stedet.

To ganger denne helga har det skjedd noe "litt skummelt" hos oss. Først ganske sent lørdagskvelden; da var det en bil som kom litt vel fort rundt svingen rett nedenfor huset vårt. Den pløyde seg sin egen vei, gjennom brøytekanten, ned i grøfta og havnet  nesten helt inn i hagen. Det gikk heldigvis bra med menneskene, men bilen måtte ha hjelp til å komme tilbake på veien. Og i går kveld kom elgene på  "besøk" - nesten helt oppe på verandaen. Og der sto de bare da Kristin-tante slapp oss ut for en siste tisserunde. Stakkars Cinco som kom først, han rett og slett kolliderte med hodet på den ene elgen. Godt den ikke hadde horn for det kunne gått riktig ille. Men jammen fikk de fart på de lange skankene sine; både elgene og storhundene. Men jeg nøyde meg med å sende ut noen skikkelige indianerhyl. Fra verandakanten! 

Iskalde dager-

og innendørstrening i flerbruksrom

Søndag 21. januar

Denne helga har det vært så kaldt at ikke engang Cinco ville trene utendørs. I stedet har vi trent innomhus - bak ei låst badedør. Vanligvis er det jo de tobente våre som pleier å befinne seg i det rommet, men et bad på 16 kvm kan helt fint brukes til mer enn rengjøring av menneskekropper. Og siden vi til vanlig trener i en Flerbrukshall, er badet nå omdøpt til Flerbruksrom. Noe som egentlig passer mye bedre ettersom der er både bord, stol og isbitmaskin i tillegg til baderommets faste fasiliteter.

Selv om det var gruelig kaldt, ble det likevel tur på oss firbente både i fjæra og skogen. Av og til var det så kaldt på småfotene mine at jeg prøvde å veksle mellom å gå på "hender" eller å sitte  oppreist som et lite ekorn på halen og bakbena. Det beste var faktisk å springe så fort at jeg ikke kjente hvor kaldt det var, men det er jo grenser for hvor fort og langt jeg klarer å springe. På bildene under kan dere - nesten - se hvor kaldt det var. Men vi har fått sol på alle toppene våre!

Om'att - og om'att...

- og verdens største myrsnipemamma

Fredag 19. januar

Nei, nå tror jeg jammen meg mamma'n min har funnet repetisjonsknappen; nesten hele tirsdagstreninga gikk med til å øve på fri med fot, og enten dere tror det eller ei, så var torsdagens treningsøkt på en prikk lik den førnevnte. Nesten. Heldigvis ble det litt dekk fra holdt, stå og bli-øvelser innimellom da - ellers tror jeg at jeg hadde blitt litt lei sirkel- og åttetallsgang. Og nå begynner vi å få orden på føttene våre; både mamma'n min og meg. Selvfølgelig kan vi gjøre det ennå bedre, og det blir vi - i hvert fall til lydighetskonkurransen på NKK-utstillinga  i Harstad en gang sånn like over påske.

Det var forresten en kjempekoselig treningskveld;  et par "nye" hunder var det også, og deriblant papillon-gutten Mario. Vi har jo trent litt sammen før, men da var vi nesten bare bebiser. Det var kult. Før vi begynte treninga, var det valpekurs med 22 "småttinger" i hallen, men de fikk jeg ikke hilst på. Vi kom ikke før de var ferdige for det var så gruelig kaldt og mamma'n min liker ikke at vi sitter så lenge i bilen - selv om vi har både pledd og saueskinn å ligge på. Kanskje jeg får sett litt på dem neste gang - det ville vært gøy.

Av og til er det ganske gøy å høre på Kristin-tante; hun er nemlig verdens største myrsnipe-mamma. Det går nesten ikke en dag uten at hun kommenterer hvor vakker han er, den Cinco-gutten. Snute, hode, ører, hale, pels; det er ikke  en flekk som unngår hennes beundrende blikk. Vi andre er jo ikke helt uenig med henne da, men mamma'n min kunne ikke annet enn å le, da Kristin-tante her om dagen forkynte at hun aldri hadde sett maken til nydelige poter - for ikke å snakke om den vakre gråfargen mellom tredeputene. Og det gjorde mora mi som ikke er et hårstrå bedre!

Jippi!!!

Onsdag 17. januar

Dagen i går startet som dagene pleier å gjøre her ute på Skjomnes søndre; først en tisse/lukterunde,  litt mamma-kontakt, godbit og et par-tre høyrevendinger. Ikke misforstå; vi gjør jo ikke høyrevendinger hver morgen - innimellom vender vi til venstre. Noen ganger tar vi dekk eller stå, og av og til gjør vi ingenting. Det kommer litt an på vær og føreforhold - eller hvor kaffetørst mamma'n min er.

Resten av dagen skjedde det ikke noe spesielt - ikke før kveldsnytt nærmet seg værmeldinga - da kom treningshabitten til mamma'n min frem. Og helt sikker på at det var lydighetstrening som var neste programpost, ble jeg da to plastposer ble fyllt med ekstragode godbiter. Da ble jeg glad i hundehjertet mitt - så glad ble jeg at jeg snurret som en liten tornado minst 14 ganger rundt min egen akse.

Det var ikke fullt så mange på treninga som det pleier å være, for noen heldiggriser var dratt til varmere breddegrader og andre "stakkarer" måtte jobbe. Synd for dem, for vi hadde ei kjempeflott - og morsom - trening. Først var alle inne og trente i samlet tropp. Ikke fremad marsj på rekke og rad, men spredt rundt i hallen sånn at hver enkelt fikk øvd på - eller finpusset - sine momenter. Vi trente bare vendiger, for det hadde mamma'n min bestemt oss for. Og i går dreide jeg til både høyre og venstre  nesten så bra som mora mi vil ha det. Nå er det bare å bygge på øvelsen - skritt for skritt.

Tror alle var fornøyde etter første treningsøkt, for lattersalvene rundt kaffebordet i pausen holdt nok både gaupe og elg på betryggende avstand. I hvert fall hørte Cinco og jeg det, der vi satt og ventet på tur i "bilhusene" våre. Etterpå var vi inne en for en, og fortsatt trente vi vendinger, men nå hadde vi instruktøren helt for oss selv, jeg og mamma'n min. Han "fotfulgte" oss med argusøyne; det vil si at egentlig var det allermest mora mi som ble korrigert. Det var ei nyttig erfaring; for når jeg "meldte" meg ut, så gikk hun bare videre. Ganske fort. Og veldig bestemt. Konklusjon: Høyere tempo = korrekte vendinger. Nå virker nok både appellmerket og klasse I-konkurranser straks mer oppnåelige. Jippi!!!

Ryddedager og kjøpeforbud

Mandag 15. januar

Egentlig har den siste uka vært litt kjedelig. Vi var bare en gang på trening og så ble mamma'n min syk. Ikke så alvorlig; bare influensa og vondt i halsen, men ille nok til at vi ble "hjemmeværende". Dårlig med tur ble det også, for feber og 8 minusgrader er jo ikke akkurat noen god kombinasjon. Heldigvis kviknet hun til mot slutten av uka, men da gikk de i gang med prosjekt Kjeller-rydding og det holdt de på med i hvert fall i to dager.

Og enda er de ikke ferdige; fortsatt står det noen esker med ting og tang som skal sorteres. Men all julepynten er sortert: 17 esker og 4 gavesekker stappfulle av pynt, og da er ikke utelys og utenisser medregnet. Påskepynten står samlet; den skal ikke sorteres før de skal bruke den en gang først i april. Klær og skotøy har de visst rimelig kontroll med, men alle tre fryserne må "tømmes".

Dessuten trenger de å avrimes og det kan jo være greit å gjøre nå som det er høvelig kaldt utendørs. Ikke til å undres over at mamma'n min  har nedlagt kjøpeforbud; alle skapene er fulle. Det er også fryserne så det eneste de trenger å handle de nærmeste månedene er melk og brød - ja, og så kanskje litt hundegodterier - men egentlig tror jeg nok at de har et skap eller tre fulle av det og. Kjøkkenskuffene er fulle av "lure" oppfinnelser som man bare må ha. At ikke alt er like praktisk eller virker som reklamebrosjyren lovet, det er jo en helt annen sak.

Nå har vi forresten fått masse snø, og i går ble det endelig en skikkelig kosetur for oss firbeinte. Rett nok "bare" i Storskogen vår, og den var nesten ikke til å kjenne igjen med all snøen. Mamma'n min var ikke med, men Kristin-tante var der og sørget for at jeg fikk mine godbitsøk. Dessuten har vi ikke mindre enn seks sultne ørner som pleier å sirkle over oss så snart det begynner å lysne, og tenk hvis de tror jeg er en passende munnfull formiddagsmat. Men så lenge Kristin-tante er i nærheten, tør de nok ikke å prøve seg.

Etter turen så Zippi og jeg ut som to ekstra store snøballer, og vi måtte rett i dusjen. Det var en deilig måte å bli kvitt snøen på, men tenk hvis mamma'n vår hadde husket på de flotte genserne våre. Da hadde hun sluppet to våte turbohunder som raste stua rundt for å lufttørke seg. Og som etterpå bare måtte  "plage" Cinco litt selv om han lå og sov i kurven sin. 

Både og...

Onsdag 10. januar

Nå har jeg gjort sånn at mamma'n min må tenke. Er ikke det kult? Det hadde seg nemlig sånn at i går - etter at middagen og en liten mavestrekk var unnagjort, ja da begynte jeg å sirkle rundt henne.  For inni meg visste jeg godt hva som var på gang, og bare hun leet på lillefinger'n, så spratt jeg opp - med ørene rett til værs. Og jeg fikk min "belønning" da hun hentet treningsklærne. For sikkerhets skyld  plasserte jeg hele kroppen min oppå skoene mens hun kledde på seg. Bare så hun ikke skulle finne på å gå sin vei uten meg.

Forresten, nå er vi blitt så mange som trener at vi er blitt delt opp i to grupper - og jeg tilhører Toppen-gruppa sammen med de som begynte samtidig med oss. De andre - "nykommerne" - trener i Lilletind-gruppa. Kanskje for at vi har lært litt mer  -  eller så er det bare for at alle skal få litt mere plass å røre seg på. Da vi kom, var de ferdigtrent, men vi fikk nå hilst litt på hverandre sånn i forbifarta og det er jo litt kjekt å ha peiling på de nye treningskameratene også.

Etter litt konsentrasjonsproblemer sånn helt i starten, gikk første del av treningsøkta rimelig greit. Lineføring har jeg ingen problemer med (så lenge den ikke varer for lenge), holdt-er, stå og dekk under marsj er også ganske ok nå. Mamma'n min og meg kunne derfor ta en velfortjent pause - rimelig fornøyde med innsatsen. De resterende 10 ekvipasjene fra Toppen-gruppa kunne forøvrig også ta pause med god samvittighet - så flinke som de hadde vært. Alle som en.

Så kom det som gjorde at mora mi syntes det hadde vært ei både-og-trening. Vi skulle nemlig gå en kortversjon av appellmerke-øvelsene og da var det bare en hund som fikk hele ridehallen helt for seg selv. Alle måtte pent vente i bilhusene sine på at det skulle bli deres tur. Det var nå greit nok. Helt til det ble min tur og jeg allerede fra  første sekund begynte å snuse og virre rundt i stedet for kontakt. Ikke satt jeg pent på tannvisninga, hoppet og spratt jeg så høyt jeg klarte på "dommer'n". Det syntes ikke mamma'n min gjorde så mye, for hun blir så  glad i hjertet når jeg vil ha menneskekontakt.

Derimot likte hun ikke det jeg presterte under fri-ved-fot. Det gikk helt tulliball - for oss begge to. Noen ganger var jeg på hennes høyreside, noen ganger langt bak og av og til brydde jeg meg ikke i det hele tatt om at hun gikk fra meg. I det hele tatt - i hennes øyne ble hele øvelsen en fiasko. Hun var nok en smule skuffet, men jeg synes nå hun skulle tenke litt på hva hun selv gjorde. Det var vel ikke hver gang hun fulgte helt med på hvor det ble av meg - og kommandoene glimret med sitt fravær. Opptil flere ganger. Konklusjonen er klar. Klinkende:  Tilbake til start.

Men hvordan jeg visste at det var treningsdag - ja, det er min hemmelighet - og hennes nysgjerrighet.

Dagbok om dremling og varetelling

Mandag 8. januar

Før jeg forteller noe som helst om siste ukes små og store begivenheter, er det et par ting jeg bare må si: Zippi er ferdig med løpetida, all godlukta er vekk - i likhet med jula - og jeg er kommet til sans og samling igjen. Det kunne ei lettet mamma konstatere da vi var på treninga sist torsdag og prøvde oss på litt fri ved fot. Det vil si; først tok vi litt lineføring i åttetalls-formasjon, for deretter å gå samme løypa - uten line. Og det gikk ikke så helt ille. Var kanskje litt sen i noen av vendingene, men holdt meg stort sett ganske fint inntil venstrefoten - og det uten å lukte så alt for mye. Dekk fra holdt gikk og helt greit. Stå-en var ikke like grei, der ble det et par-tre skritt forover før det var full stopp. Men vi var "jätte"- fornøyde likevel både hun og jeg.

Bortsett fra torsdagstreninga, noen småturer og litt hjemmetrening, har egentlig uka mi vært en smule kjedelig; for mamman min fikk en dremel i julegave, og ikke viste jeg hva det var - eller innebar - og ikke viste mora mi det heller.

Det var ikke vanskelig å se da hun pakket den ut, for da så hun ut som to "halvfinbrød" i maska. Etter litt kyndig instruering fra Viggo, skjønte hun likevel ganske kjapt at det var noe hun kunne like å holde på med. Så nå dremler hun opptil flere ganger om dagen og har allerede gravert både Maria og alle oss firbeinte på glassplater. Men noen "angrer" nok litt på det julegave-valget, i hvert fall tror jeg Kristin-tante gjør det, for dremle-lyden minner henne på at hun burde ha vært hos tannlegen og hun er ikke noe glad i tannleger. Det gjør vondt både i pengboka og munnen. Jeg er ikke sikker på om jeg heller liker tannleger, men jeg liker i hvert fall ikke borelyder på glass.

Søndag var Zippi og jeg alene hjemme nesten hele dagen. Det vil si, helt alene var vi nå ikke for Maria og et par av vennene hennes var "hundevakt" og det var nå egentlig ganske hyggelig selv om det ikke ble noen tur av det, da. Men sånn er det bare; av og til må jo menneskene våre gjøre ting som vi hunder ikke kan være med på - sånn som varetelling for eksempel - og siden hverken Zippe eller jeg kan telle, var det jo like greit at vi var hjemme.

De var ganske mange tellere fra Dronninga Hundesportgruppa som møttes på Max-butikken i storbyen vår- minst en time før kirketid. De telte - og telte - og telte. I mange timer; hylle opp og hylle ned med juleting, pynteting, godterier, sokker, votter, luer, hånduker og hårpynt, truser og ting og tang jeg ikke engang vet hva er. Men telles skulle de; både nyttige og unyttige ting. Og etterpå ble de spandert på restaurant og kunne spise så mye pizza de bare klarte. Da gikk nok alle munnvikene oppover vil jeg tro. Likevel; vi skal nå ikke klage vi som ikke var der, for betalingen de fikk for tellejobben kommer jo oss firbeinte også til gode!

Årets første grillfest

Tirsdag 2. januar 2007

Om julaftens hovedrett var en smule utradisjonell, var i hvert fall middagen 1. nyttårsdag ganske så ulik det mamma'n min pleier å servere på det nye årets første dag. For de fyrte opp i utepeisen og grillet pølser i stedet for den sedvanlige lammesteika. Bare for å ha sagt det; hun har fått ribbe! Både varm - oppvarmet - og kald. Hjemmelaget is og fruktsalat har de også "pusket" i seg. Opp til flere ganger. 

Dessuten er pølser nesten det beste hun vet. Og hun fortærer dem med største velbehag og i alle slags varianter; kokt, rå, stekt i panne eller på grill, men aller best liker hun de som er svartbrent på bål. Da blir hun nesten salig i blikket!

Det er nå forresten ikke bare middagsvalget som har vært utradisjonelt denne jul- og nyttårshelga; julefreden har vært bortimot totalt fraværende på Skjomnes søndre. Og grunnen til det heter Zippi, selv om det vel ikke egentlig er hennes skyld at hun ble høyløpsk midt i juleuka. Og at husets tre beilere ville sørge for at "noens" særdeles utmerkede gener ble videreført, er jo ikke vår skyld akkurat. 

Men nå har det seg nå sånn at det er menneske-lederne som vil bestemme mest; og selv om jeg er ganske så sikker på at mamma'n min allerhelst foretrekker en "avlegger" etter lille meg, ville hun visst ikke ha akkurat nå. Derfor nyttet det fint lite med både uling, piping og slossing; ingen av oss fikk være alene med vår utkårede. Så alle har hatt det litt kjedelig og ingen har sovet noe særlig godt.

Egentlig hadde mora mi tenkt at vi skulle ta appellmerket før det ble et nytt år. Vi var og prøvde oss, men det gikk ikke særlig bra. Jeg brydde meg ikke "katta" om mamma'n min - bare gikk mine egne veier med spornesa godt nede i bakken for å finne ut om Zippi-jenta mi muligens og forhåpentligvis kunne være i min umiddelbare nærhet. Det var hun selvfølgelig ikke. Dermed startet pipekonserten og nå vil hun ikke trene med meg før jeg er kommet til sans og samling igjen. Det blir nok ikke så alt for lenge til; godlukta har allerede begynt å tape seg - storhundene er igjen mest interessert i godbitene og jeg kan ligge i dekk både ett og to minutter. Hvis jeg vil!