Mørketrening

Mandag 27. november

Jammen er det godt at jeg ikke er mørkeredd, for i går kveld da vi var ute og trente ved "Store Monumenter," var det skikkelig mørkesvart. Jorda var svart, himmelen var svart og mamma'n min var "svart". Alt var så svart at jeg nesten måtte  snuse meg til hvor mora mi befant seg. Ellers var det  bare en vandrende, liten "snøflekk"-Jo-Hoo og noen småstjerner på kveldshimmelen som lyste litt opp.

Men jeg må vel bare legge til at frontlysene sto på, så egentlig hadde vi rimelig godt treningslys - i alle fall så lenge vi  holdt oss foran bilen. Og det var skikkelig megakult med mørketrening, for når vi hadde lysene i ryggen, kunne jeg til forveksling ligne en diger monsterhund og mamma'n min ble så stor at hun kunne skremme vannet av hvem som helst. Det viktigste var likevel at vi fikk oss ei fin lita kveldsøkt; med stå, sitt og fri ved fot.

Vi hadde oss ei lita treningsstund ved "Store Monumenter" i formiddag og. Det blåste "smådjevler" og innimellom regnet det på tvers, men det var nesten helt lyst. Jeg lekte litt med Zippi, men når mamma'n min ville ha kontakt, så kom jeg farende nesten som en liten rakett. Jeg hadde nemlig fått med meg at  både godbiter og den nye lekesaken hun laget til meg i går, befant seg i jakkelommen hennes.

Men de andre momentene vi "prøvde" oss på, gikk ikke like greit. Ikke etter at vi kom hjem heller, for da mamma'n min ville ha meg i dekk på stuegulvet, ja da "skjønte" jeg mindre enn ingenting. Og mora mi ble overforbifrustrert. Så nå er visst appellmerkeprøven utsatt til over nyttår.

"KOKFORNØYD"

Fredag 24. november

Tenk, nå er nok ei uke gått, og vet dere hva mora mi presterte å si på gårdagens trening, jo at noen ganger så har hun to torsdager i uka. Det måtte nå være en spøk, for alle bare lo av henne - og jeg har ikke opplevd ei eneste uke med to torsdager i hele mitt halvannet år lange liv. Ikke skjønner jeg hva hun har i mot torsdager heller forresten, for etter gårdagens torsdags-trening sa hun med fornøydstemmen; Jo-Hoo, du er den flinkeste "bøtte-knotten" jeg vet om! Er ikke helt sikker på om jeg liker å være "bøtte-knott", men så lenge jeg er den flinkeste av det slaget, er det vel egentlig greit.

Hun var forresten ikke bare fornøyd - hun var skikkelig "kokfornøyd", og det var ikke bare for at jeg var så flink. Det kom nok også av at hun endelig fant en lekesak som jeg likte; nemlig dusken til den strikkelua hun liker aller best. Og sånn som de har leitet; Kristin-tante og hun,  innenland og utenlands, hjemmelaget og bestilt på nett.  Like lite har jeg brydd meg. Men nå har hun nok skjønt det; at jeg er en typisk "det enkle er ofte det beste"-hund!

I går trente Cinco og jeg i samme ring. Rett over oss var "små-unge-avdelinga", det vil si de er jo ikke så "små " egentlig - bare at vi har levd ganske mange måneder lengre enn dem. Men det var ingen av oss storhunder som lot oss forstyrre av dem; vi trente og gjorde som mødre og fedre sa, for så flinke var vi. Selv om jeg allermest fotfulgte  mora mi, så "lånte" jeg av og til et øye til småttingene innimellom, og det vil jeg bare si; de er allerede blitt kjempeflinke. Neste trening skal jeg nok sørge for å få tatt bilde av dem, sånn at alle kan få beundre flinkingene.

Min trening var det i hvert fall ikke mye å kikke på; vi har begynt å få skikk på stå-en og etter mange forsiktige tilnærminger, kan mamma'n min endelig komme helt inntil meg - uten at jeg setter meg før kommandoen kommer. På slutten "streiket" jeg litt på dekken, men det var bare fordi jeg er litt godbit-bortskjemt; for det sa trener-Roy. Det gjelder nå ikke bare meg - Cinco er sikkert enda mere bortskjemt, han, så nå er Kristin-tante og mamman min blitt enige om at de ikke skal være fullt så slepphendte med godbitene. Det skal nå bli spennende å se hvem som "vinner" - de eller vi?

Uansett, både hundeførere og trener'n var rimelig godt fornøyd med kveldens treningsøkt; det var ikke vanskelig å høre på stemninga i kaffepausen. Eller var det planleggingen av julebordet som fikk sånn bevegelse i lattermusklene?

Men jeg syns mora mi trener både mer målbevisst og intensivt for tiden - lurer veldig på om hun har noe "i nesa" - som for eksempel en appellmerke-prøve - kanskje allerede før jul? 

Reisebrev fra Vikingeskipet

Lørdag 19. november

Det er jammen ikke alle som har sin helt egen reporter når årets store begivenhet i hundeverdenen går av stabelen , men så heldige er altså vi "hjemmesittere". Og vi har fått rapport både titt og ofte -  ja, nesten hver 10. mil - fra de forlot Skjomnes søndre til de nådde målet: Vikingeskipet! Da hadde de tilbakelagt sånn ca 150 mil på  "Bortveien" E6. Det er langt, det! Heldigvis kjørte de ikke alene denne gangen, for Hero, Viggo og Monica skulle samme veien og da var det jo mye koseligere - og billigere - å kjøre sammen i èn bil. Og turen nedover har forløpt omtrent som følgende:

Torsdag 17. november

Kl 07.17:  Ei siste "formaning" til Zippi, Shabby og Jo-Hoo om å passe godt på hus og "gamlemor", klemmer og så; tut og kjør.

Kl 08.32: I "fergekø" på Skarberget - avgang ikke før 08.50. Kult. For da var det akkurat passe tid til lufting og diverse andre nødvendige ærender.

Kl 12.10: Passert Fauske og Rognan. Saltfjellet neste. Der var det heldigvis nesten ikke snø.

Kl 13.45: Så var Mo i Rana unnagjort. Da gleder vi oss til Mosjøen, for der bor Foxy-søster, og mora mi har lovet meg en skikkelig langstopp når vi kommer frem.

Kl 15.30: Og endelig:Gledelig gjensyn med Foxy, Laila og Karstein. Bare gjett om det var koselig. Tror nesten ikke jeg har møtt snillere og morsommere tobente enn de to. Og det tror jeg mamma'n min, Viggo og Monica også synes. Tenk så deilig det var for dem å komme til et lekkert, ferdigdekket bord etter en lang kjøretur, og det var i hvert fall ikke hverdagskost de fikk servert: Nydelig, mør elgstek med godt "følge" og smakfull viltsaus. Til dessert var det is og fruktsalat. Det må vel kunne sies å være "lykke på jord". Ikke til å undres over at besøket varte til langt på kveld.

Kl 23.35: Passert Steinkjer og nærmer oss Trondhjem.

Fredag 18. november

Kl 00.10: Ingen stopp i Trondheim denne gangen: Butikkene stengt. Heldigvis!

Kl 01.15: Lufting, tisserunde og så: God natt!

Kl 08.30: Frokost og klar for siste etappe.

Kl 11.45 sendte mamma'n min følgende melding hjem: Nå er jeg og den pene på plass i Vikingeskipet. Hurra!!!

Hero, Viggo og Monica dro til Midtskogen Gård for å laste av bagasje og hvile seg litt. Men det var skikkelig nedtur: Det var så skittent og ufyselig at de hærtes ikke å gå inn - og langt mindre legge seg nedpå. Dobbbelt trasig var det at de hadde betalt for tre netter på forhånd, og utleierdama ville ikke gi dem noen av pengene tilbake. Heldigvis fikk de leid ny - og ren - hytte på Elverum Camping og der koser de seg nå mens de venter på  morgendagen og bedømmingen av Cinco.

Hjemvei - Bortvei - og Gammelvei

Fredag 18. november

Nesten hver gang Kristin-tante er på handletur i byen, må mora mi ringe og spørre om det er lenge til hun kommer hjem. Neida, svarer Kristin-tante, nå er jeg på Hjemveien, og da får mamma'n min det samme fornøyde uttrykket som når jeg har vært ekstra flink. Etter siste treningskvelden i Ridehallen, fant jeg endelig ut hvor den veien er, for da sa hun; nå var det vel godt å være på Hjemveien, Jo-Hoo.

Og sist vi dro ut for å trene og lufte oss litt, så sa hun; nå er det jammen lenge siden vi har vært på Gammelveien. Og den var kul og lignet ikke på Hjemveien i det hele tatt. Buskene hang innover der vi gikk og i stedet for det flate, svarte dekket som er på Hjemveien, var det både humper og dumper med masse gress i midten.

Så det må nok være kjempelenge siden den veien ble brukt. Men siden ingen kjører der lenger, var det trygt både å trene og å lufte seg der. Dessuten fant jeg  masse kongler der og de er  mye kulere enn de store, klumpete kongene som storhundene bruker å leke med. Ikke bare er de nesten like i fasong, de heter jo nesten det samme og. De passer i hvert fall min størrelse mye bedre.

Dagen før i går oppdaget jeg noe merksnodig; Kristin-tante og Cinco skulle kjøre til Vikingeskipet sammen med Viggo, Monica og Hero. Og de kjørte avgårde på Hjemveien - bare at for dem ble det jo Bortveien. Den oppdagelsen likte jeg; for da kjører jo mamma'n min og meg også både på Bortveien og Hjemveien når vi drar ut for å trene på Gammelveien!

Forresten; hvis mora mi får tid i morra, så blir hun å skrive litt fra bortfarerne sine opplevelser på turen til Vikingeskipet og Hamar.

Turbo-Jo-Hoo på nok en flott treningskveld

Torsdag 17. november

Tirsdag var vi tilbake i ridehallen igjen, men denne gangen var det ikke kurs. Nå skulle det trenes, og trenes og trenes. Ikke på alt på en gang, selvfølgelig, kun på enkelte av øvelsene - sånne som instruktører og Kristin-tante kaller momenter. Samme kan det nå være for meg bare jeg får godbitene mine. Uten godbit -- ingen momenter. Sånn er det bare med den saken.

Mora mi sa forresten at jeg var helt oppgira allerede fra vi sto opp den dagen. Først hoppet og spratt jeg rundt i senga hennes, for så å bite henne i "sideflesket". Det likte hun visst dårlig, for da sa hun husj-husj - ned av senga. Og jammen sa hun ikke husj-husj da jeg snappet først den ene og så den andre sokken hennes også. Men da jeg stakk til skogs etter elgen i stedet for å ta min sedvanlige tisserunde, da sa hun JO-HOO.COM!!! Veldig høyt. Så høyt sa hun det at elgen stakk til skogs og jeg pilte tilbake til henne.

Jeg var nok minst like gira da vi kom på treninga. Først måtte jeg ta en lukterunde hallen rundt for å sjekke om det lå igjen noen "godbiter" etter hestene, og så prøvde jeg meg på en hilserunde på treningskameratene og de tobente førerne. Det var i hvert fall tre som jeg ikke har hilst på fra før; en kjempestor  løvehund, en litt mindre stor løvehund og en svart, liten pinschergutt. Og så var jeg klar for trening. Forresten så hilste jeg ikke på den største av dem, det ble litt for skummelt.

Jeg gjorde ikke så veldig mange momenter. Men det jeg gjorde, utførte jeg nesten prikkfritt; både lineføring, sitt, dekk og stå. Fortsatt går ikke mamman min mer enn et par meter fra meg når jeg står, og det var jeg ganske glad for siden det var så mange hunder som trente samtidig. De var ikke så veldig nært oss da, for Roy Helge hadde delt hallen opp med ringband så vi hadde god plass. Men likevel...

I pausen viste Roy Helge og Vicky oss noen av øvelsene de må gjøre når de kommer til Hamar fredag for å konkurrere om hvem som blir Nordisk Mester i lydighet. Og jammen var det mye de måtte kunne - ikke bare sitt og stå og sånn der i gården, nei. Noe av det de gjorde har ikke jeg engang sett og langt mindre prøvd.

Mamma'n min bare sukket og sa; tenk hvis du blir så flink, Jo-Hoo, da skal vi også reise til Vikingeskipet å konkurrere. Men da må vi være minst like flinke som Roy Helge og Vicky. Etterpå øvde vi på innkalling - og mora mi skrøt veldig av meg etterpå: Det blir nok Vikingeskip på oss to også, Jo-Hoo - kanskje ikke om ett år, men nesten helt sikkert om to!

Knallbra kursavslutning

Tirsdag 15. november

Mandag kveld hadde vi siste samlinga på lydighetskurset med Tore, og det var både knallbra og litt  trist. Må bare forte meg å forklare at "trist-en" var fordi vi viste at dette var slutten på mange flotte treningskvelder med fire trivelige treningskamerater og en særdeles dyktig instruktør. Jeg vil - med labben på hjertet -  si at vi har lært masse. Og det enda jeg ikke har vist meg fra min aller beste side. I hvert fall ikke hver gang. Men i går slo jeg skikkelig til. Tror til og med mora mi ble litt overrasket over hvor flink jeg egentlig er, selv om hun nok vet det sånn innerst inne i hjertet sitt. For sånn er det nok med mamma'er. Tror jeg, da.

Vi var inne hver sin tur alle fem både for å vise Tore hva vi hadde lært, og hva vi måtte øve ekstra på for å være klare til appellmerke og den første lydighetskonkurransen. Charly og Felix er jo nesten bare "bebiser" ennå, så de behøvde ikke å gjøre alt det vi "store" måtte, men jammen hadde de også kommet et godt stykke på vei. Vi får nok konkurranse fra den kanten til våren både Hero, Cinco og jeg. Men det er egentlig bare gøy, for jo flere flinke hunder, dessto morsommere er det jo å vinne, da. For den som gjør det!

Kristin-tante og Cinco var første ekvipasje i ilden. Det gikk bare lekkert - mesteparten gikk som en lek, og de mangler bare litt finpuss på enkelte øvelser. Deretter var det Hero og Viggo-onkel som måtte til pers.  Heller ikke de hadde noen store problemer med å gjennomføre appellmerke-programmet, og i likhet med Cinco og Kristin-tante er det  ikke så mye om å gjøre før de går til 10 blank. I hvert fall på nesten alle øvelsene.

Så var det meg og mamma'n min sin tur. Tror nok hun hadde grudd seg noe alldeles forskrekkelig, for tenk om jeg ikke gjorde noe av det vi har øvd på. Og vi har øvd. Kjempemye. Men der lurte jeg henne godt. Kontakten var på plass, lineføring og fri med fot gikk nesten helt etter oppskrifta og det gjorde innkallinga også. Dekk fra holdt gikk også bra. Rett nok med dobbelkommando, men jeg lå pent og ventet til hun nesten var på plass før jeg reiste meg.  Stå under marsj gikk ikke helt etter reglementet, men den kommer seg. Sakte, men sikkert, så det blir nok fokus på den og enkeltdekken på dagens trening. Jeg har jo aldri lagt så veldig lenge i dekk, og 2 minutter er veeeeeldig lenge når mamma'n min står i den andre enden av ridehallen.

Men jeg koste meg. Mora mi var knallfornøyd. Og i dag skal vi på trening igjen. Det gleder vi oss til. Begge to!

Øve-øve jevnt og trutt...

Fredag 10. november

Tenk, nå er det nesten ei uke og tre treningskvelder siden sist mamma'n min skrev i dagboka så nå er dere sikkert spente på om jeg har lært noe. Med litt velvilje kan jeg vel oppsummere treningsøktene slik: Litt Flink - Veldig Flink - Ganske Flink. Men sånn er det bare, både for de som trener med to underekstremiteter og de mer heldige av oss som har  fire.

Det startet ikke helt bra på mandagens bytrening: masse nysnø med "sinnsykt" mye gode lukter i; det luktet fristende damer på lang lei. Jeg må nok litt skamfullt innrømme at mamman min interesserte meg ikke i det hele tatt og det enda hun lukter ganske godt hun og. Jeg bare helt enkelt gikk mine egne veier - med nesa godt plantet nedi snøen. Hun prøvde å flytte seg til et annet område, men godbitene hennes fristet ikke noe særlig mer der heller. Ikke før hun tok frem bestemt-stemmen sin skjønte jeg at her var det antagelig best å gjøre som hun ville. Vi fikk litt fri ved fot, lineføring og innkalling som gikk bra - så Litt Flink var jeg nå. Men Cinco-gutten, han var Veldig Flink. Hele tiden.

Men jeg tok det igjen dagen etter på innetreninga i ridehallen. Først var vi og fikk masse frisk luft på den gamle fergekaiplassen. Ja, vi gjorde jo litt mer enn bare å få luft da, i hvert fall Cinco og jeg. Kanskje det var derfor jeg ikke brydde meg så mye om hestelukta da treninga startet. Jeg gjorde alt som mora mi sa; gikk fri ved fot - litt treg i snuinga, men det er fordi mora mi snurrer lit for fort rundt. Dekk fra holdt - også den litt treg i "nedslaget", men jeg lå ganske støtt. Bare ikke hvis hun blir stående for lenge bak meg, da tar nysgjerrigheta overhand. Sitt, bli og innkalling gikk knallbra og det enda jeg måtte vente helt til hun var på motsatt side av ridehallen. Langsida - bare for å ha sagt det. Stå begynner jeg å få litt taket på, men vi har ikke øvd på at jeg skal stå mens hun går, så det står nok på helgas timeplan.  Vi avsluttet ei trivelig treningsøkt med et par vellykkede hopp, og om jeg så må si det selv; den kvelden var det "min tur" til å være  Veldig Flink.

Jeg var vel ikke riktig like flink på gårdagens trening, selv om det egentlig gikk bra. Sånn etterhvert. Det var flere nye treningskompiser som ikke har vært der før, og mange, både små og store mennesker. Særlig noen av de små, var litt vel ivrige etter å bli kjent med meg, og siden jeg ikke har vært på sånn "ikkeværsjenert-"kurs i Harstad, ble det nesten litt for mye nærkontakt etter min smak. Men likevel,  små hender med godbiter i, er jo egentlig ikke å forakte, de heller..

Etter en liten tenkepause i bilen og det verste bli-kjent-stresset var unnagjort , var jeg straks mer trenings-tent. Jeg viste frem en alldeles nydelig fri med fot. Og i dag gikk vendingene adskillig bedre. Innkalling og dekk gikk også bra, men at jeg prøvde å reise meg på sitt-bli, det var mora mi sin feil, for hun "glemte" å starte med høyrefoten da hun skulle gå fra meg. Og da er det jo ikke så rart at jeg ble litt forvirret etter all terpinga med å følge henne  så snart hun løfter venstrefoten. Derfor må hun få karakteren Litt Flink mens jeg som nok egentlig var hakket bedre enn henne, får Ganske Flink!

Kosehelg

Søndag 5. november

Vi har hatt ei nestenfri treningshelg, mamma'n min og meg, med bare litt småtrening  på dekk og stå innimellom. Og det var nå helt greit for min del, for vi gjorde jo mange andre morsomme ting i stedet. Det har vært ganske så kaldt hos oss hele den siste uke, men lørdagen slo været om og det ble så mildt at snøen var helt våt og klabbet seg fast i pelsen min i store baller. Blir nok nødt til å ha på meg genser'n min på mandagens utetrening - så slipper jeg både en frossen kropp og snøballer mellom bena.

I stedet for å gå tur i Storskogen vår, skulle vi lage snømann - ikke bare en, men tre og de skulle være store. Og store ble de. Det var bare såvidt mora mi klarte å løfte hodet til sin snømann på plass. Men så ble de nå ganske så stilige da. Cinco, Mozart og Shabby fikk seg en tur på på det svenske høyfjellet. Der var det gruelig kaldt og masse vind, men de bare sprang så fort med de lange skankene sine at de nesten ikke kjente det engang.

Men både katter....

og hunder syntes det var godt å komme innomhus igjen.

Mora mi har nå litt å puske med innendørs også. Akkurat nå har hun holdt på å male en kjempestor hane til ei fremmendame som fyller 50 år. Tror hun stresset litt for å bli ferdig med den for hun som bestilte den, kommer og henter den i morra. Innimellom skriver hun litt i dagboka mi eller gjør andre "viktige" ting på data'n og da bare slapper jeg av i kurven nesten rett under føttene hennes. Og så må hun rydde i lekesakene mine - for vi roter ganske mye både hun og jeg.

Vi har forresten begynt å "øve" på å feire jul for det er ikke så lenge til, sier mora mi. I hvert fall måtte de prøvesmake på årets ribbe - og den var rågod - det lille vi fikk smake da. Lefser og "julepyntet" formkake manglet heller ikke, men det er nok ennå ei stund til julaften for ingen av nissene er kommet ut og ikke har hun begynt  med det sedvanlige lageting-rotet sitt på spisebordet.

Mamma'n min har forresten sagt at det er meldt mere mildvær og regn. Det tror jeg ikke hun synes noe særlig om, for da blir det både mørkt og glatt og det liker i hvert fall hun dårlig. Uansett, i morgen er det igjen tid for lydighetskurset vårt i byen og da skal jeg nok være mye flinkere enn forrige mandag. Tror jeg...

Både-og-trening

Fredag 3. november

Mandag var jeg i byen på lydighetskurs. Først skulle jeg vise hva jeg hadde øvd på siden sist, og så skulle Tore instruktør vise oss hvordan stå under marsj, hopp over hinder og apportering skulle foregå. Vi har jo øvd masse hjemme på kontakt, dekk og at jeg skal sette meg pent inntil hennes venstre side, men jeg vet ikke helt hva som gikk av meg da det ble min tur til å vise resultatet av alle treningsøktene.

Legge meg på den kalde snøen ville jeg i hvert fall ikke, og i stedet for å følge mamma'n min da hun begynte å gå, gikk jeg en helt annen vei. Snuste rundt i snøen og hilste på de andre menneskedeltagerne.  Da jeg endelig bestemte meg for å gå tilbake til mora mi, så satte jeg meg like godt rett bak ryggen hennes. Men det var for å slippe å se surkefjeset. Det slapp jeg, for til "straff" ble jeg satt i bilen for å kjede meg. Akkurat som om det var noen straff i 10 minusgrader og 20 cm nysnø!

Det gikk litt bedre på innetreninga i ridehallen dagen etter. Egentlig gikk det nå ganske mye bedre. I hvert fall i mine øyne. Det var ikke fullt så kaldt som dagen før og uten snø helt oppunder buken, var jeg atskillig mere samarbeidsvillig. Dessuten kunne jeg følge med på hva de andre gjorde mens jeg hvilte  i buret mitt og mora mi varmet seg med en kaffeskvett.

Tror forresten trener-Ronny skjønte at jeg ikke helt likte tanken på dekk innimellom de store firbente, så etter pause trente bare jeg oppe på plattingen og da hadde jeg ikke problemer hverken med kontakt eller dekk. Mora mi fikk til og med "lov" til å gå fra meg - minst 7 meter uten at jeg rørte på øreduskene engang. Trente litt på stå gjorde vi også også. Med litt mere variabelt resultat, men jeg tror nå likevel hun var ganske fornøyd med den kveldens treningsøkt.

Vi hadde innetrening i går også, og aller først skulle alle prøve seg på noen av lydighetsøvelsene til klasse I - i hvert fall de av øvelsene førerne hadde et lønnlig håp om satt som de skulle. Og jeg ventet og ventet og ventet. Og kjedet meg. For  det var sju hunder som hadde "tur" før meg og det måtte jo nødvendigvis ta litt tid. Sånn er det bare. Men endelig var det min tur, og da hadde jeg ikke lyst å gjøre nesten noe annet enn å snuse meg frem til eventuelle "gjenglemte" godbiter. Da kontakten igjen var opprettet mellom mora mi og meg, gikk det ikke så aller verst. Men jeg må nok bare medgi at det er et stykke igjen til jeg er klar for å konkurrere.

Etter pausen ble det mer øving på dekk, sitt opp og stå. Både oppe på platten og nede på gulvet. Jeg hadde noen skikkelig flotte "klaske"-dekker og noen nesten like fine opp-sitter (måtte bare ha litt påvirkning). Stå-en gikk litt tregere - i hvert fall før jeg fikk tørrfisk-godbiter av Ronny. Da ble det litt fart på den med.  Og mora vi var glad og lykkelig, for jeg var jo ikke riktig så håpløs som hun trodde. Men bare for å ha sagt det; hun bør sørge for at jeg får ei aldri så lita briefing før "alvoret" starter!

Og bare for at Kristin-tanten ikke skal tro vi har glemt henne; så er det stort sett hun som er fotografen.