2 X BIR og CACIB

+ innendørstrening

Onsdag 25. oktober

Neida, det var nok ikke meg som var så heldig - men så var jeg nå ikke i Tromsø heller da. Den som kom hjem med drøssevis av sløyfer, rosetter og pokaler, det var den vakre prinsen til Kristin-tante, og Cinco-gutten var i hvert fall ikke sjenert da han forsynte seg fra "øverste" hylle på premiebordet. Tror nesten jeg må dra på kurs til Harstad, jeg med; kanskje jeg også blir litt mindre sjenert. Nå er det nok ei stund til neste gang det blir sånt kurs, så inntil videre får jeg bare styrke selvtilliten med lydighetstrening.

Og det er ganske gøy det og - særlig nå som vi har begynt å trene med Roy Helge og Ronny - i tillegg til at vi går på kurs hos Tore fra Rednings/Schäferhundklubben. Da har vi plutselig tre flinke instruktører og tre faste treningsdager i uka - to av dem til og med innendørs i en ridehall. Megakult nå som det er vinter, spør dere meg. Håper jeg kan forsyne med fra "øverste" hylle når jeg har gått min første lydighetskonkurranse en gang før jul. Det er i hvert fall min plan.

Sist mandag var vi og trente med Tore i en skolegård - med masse forstyrrelser som jeg nesten ikke brydde meg om - for jeg har trent masse kontakt og vet at det er viktig å følge med på hva mora mi gjør. Og nå begynner jeg å bli ganske flink å gå inntil foten hennes. Setter meg forresten ganske pent og bent og- om ikke fullt så tett inntil henne som hun vil. men jeg må vel få  lov bestemme litt jeg og?

Men dere gjetter nok ikke hva mamma'n min og de andre hundeførerne fikk i kurslekse til neste gang; de skulle trene uten hund. Så nå bytter de på å være "hund" mend de marsjerer  frem og tilbake på den gamle treningsplasse, Kristin-tante og mamma'n min, med Cinco og meg som fornøyde tilskuere inne i en varm bil. Den treninga har i hvert fall jeg sansen for.

I går var vi og trente i ridehallen for første gang. Det var ei særdeles positiv treningsøkt med "gamle" kjenninger; Roy Helge har jo trent oss før noen ganger på bytreninga og Ronny trente oss hele fjorhøsten på den gamle fergekaia. Og det var skikkelig flott å trene innendørs - masse plass, tørt og lyst. Både Felix og Geir, Christine og Emil har jeg hilst på mange ganger når vi har vært på bytrening og de er veldig koselige. Og kjempeflinke. Hero og Viggo kjenner jeg jo kjempegodt og Hero er blitt råflink å gå fot.  Cinco og Kristin-tante var også der, og Cinco er ikke bare pen og sjenert; han er flink og. Den eneste jeg ikke kjenner, er Mozart  - en dalmatinervalp som Monica passer til pappa'n hans blir frisk. Han var ikke så flink, men han blir det nok når han bare får trent litt mer. Og i morra er det ny trening. Det gleder vi oss til.

Kontakt-trening

Onsdag 11. oktober

I går var vi på bytrening. Det vil si; vi trente ikke på å være i byen, det er bare at klubben vår har flyttet treninga til byen mens de bygger den nye hytta.  Det var allerede en hel liten flokk - minst 10 i hvert fall -  som var på plass da vi kom. Og tenk, jeg fikk nesten ikke hilst på noen av dem i dag. For det hadde mora mi bestemt. Vi skulle nemlig bare trene på kontakt. Og hun ville ha all kontakten helt for seg selv.

Så derfor trente vi på å se hverandre mest mulig i øynene; og det før vi gjorde noe som helst. Og  om jeg så må si det selv; vi er blitt ganske flinke til akkurat det momentet, både hun og jeg. Så øvde vi på å få en skikkelig start. Nå har jeg omsider forstått at når mora mi løfter venstrefoten, da betyr det at vi kan begynne å gå. Ikke så underlig egentlig at det kan bli litt misforståelser mellom oss firbente og menneskene våre; jeg har i hvert fall helt andre gjøremål i tankene når jeg løfter på foten.

I dag satt jeg fjellstøtt og det enda det var mange forstyrrelser rundt meg. Men det var bare så lenge hun gikk fra meg i rett linje. Hun prøvde seg på å gå rundt meg, men det ble for skummelt. Tror nok vi må øve litt mer på det når det bare er oss to. Dekk gikk og greit, men da prøvde hun seg heldigvis ikke på å gå rundt meg. Men det siste momentet vi trente på, gikk ikke så bra. Vi "sliter" litt med å få til innkomsten. Så lenge hun setter seg på huk og snur ryggen til meg, ja da går det helt fint, men så snart hun reiser seg opp og vil ha meg til å gå rundt henne og inn på plass, da tøver jeg bare. Derfor har vi begynt med noe helt nytt; tror hun kaller det svenskekroken. Jeg skal i alle fall bare komme rett inn mot henne, gå i en halvsirkel til venstre, for så å innta korrekt posisjon; sittende og nærmest mulig.  

Høstferie

Tirsdag 10. oktober

Nå har jeg hatt ei ukes høstferie. Det var ganske kjedelig. Egentlig. For det betydde bare at vi forholdt oss i ro på Skjomnes. I hvert fall mesteparten av tida. Heldigvis har det nå ikke bare vært kjedelig; vi har jo fått vår daglige skogstur og små lydighetsøkter innimellom. Et par spor har det og blitt tid til innimellom all "ferien".  Og så har Kristin-tante pusset vindu og hengt opp svarte gardiner på stua - for det bruker de å gjøre når høstmørt'na kommer. Mamma'n min bare koste seg og pyntet med sommerfugler, hun. Nesten overalt.

Det har forresten vært klarvær og ganske kaldt; alt det grønne, myke gresset  var blitt helt hvitt og knallstivt. Det gikk ikke å snike seg fram lenger; alle kunne høre hvor jeg tok veien. Til og med mora mi enda jeg trodde hun var travelt opptatt med å rydde vekk sommerting og tang fra veranda'n og rundt omkring. Men det gikk ikke så mange dagene før det øsregnet og alt det hvite var vekk. Vekk er nesten alt løvet på trærne også nå, men sånn er det bare når det er høst - for det sier mora mi. Og da er det nok sånn.

Vi har forresten begynt på et nytt kurs. Igjen. Det er riktignok et videregående lydighetskurs, men jeg tror nesten mamma'n min og Kristin-tante er "kursomaner". Kristin-tante aller mest; i helga var de til og med i Harstad, hun og Cinco,  på lydighet/RIK grunnkurs. Mest for at den sjenerte prinsen hennes hadde godt av å få styrket selvtilliten sin. Jeg har visst nok selvtillit; vi var i hvert fall ikke i Harstad, men hjemme og grillet pølser på verandaen. De var nok flinke, instruktørene i Harstad, for begge besto grunnkurset. Så nå strutter de av selvtillit; Kristin-tante har lisens for å trene RIK og prinsen hennes er nesten ikke sjenert i det hele tatt. Men i ettermiddag skal jeg på bytrening.

Knallbra treningshelg

Mandag 2. oktober

Aller først på lørdag gikk mamma'n min ut et spor, og mens det fikk legge seg, trente vi litt lydighet. Det gikk bare lekkert. Hadde ikke noe problemer hverken med kontakten eller å følge ordre. Og så er det litt kult med lydighet, for den blir  nesten bestandig avsluttet med en lekestund. Og det har jeg jo ikke noe i mot. Etterpå gikk vi spor; det vil si jeg luktet meg fram til der mora mi mistet yndlingsleken min, og hun hang på som best hun kunne.

I går kjørte vi inn til Rombak. Der la de nye spor både Kristin-tante og mamma'n min. Mens sporene fikk "legge" seg, dro vi for å se hvor langt de var kommet med den nye klubbhytta - og jammen ble det ikke litt lydighetstrening der også. Nå begynner mora mi å bli ganske fornøyd med innkallinga selv om hun nok gjerne vil ha meg enda mer inntil foten sin. Det blir nok som hun vil. Etterhvert. Byggefirmaet var forresten kommet godt i gang med å føre opp nyhytta - det var kommet både tak og vegger - og at den blir flott, var ikke vanskelig å se.

Vi fikk prøvd oss litt på agilityapparatene også. Først hadde jeg ikke så veldig lyst hverken å gå på bommen eller mønet, men jeg lot meg nå "overtale". Utrolig hva man kan gjøre hvis det dingler en aldri så liten pølsebit foran snuten. Cinco var heller ikke så lysten på bommen. Han slo forlabbene rundt Kristin-tantes hals og klamret seg fast. Men egentlig tror jeg nok mest han gjorde det for å få seg et par-tre ekstra pølsebiter; han hadde nemlig ikke noe problemer med å gå hverken bommen eller mønet etterpå.

Og så var det tid for sporsøk igjen. Der var Cinco suveren; han gikk som ei kule og hadde ikke problemer med å finne sluttpinnen i det hele tatt. Så nå har han fått et nytt kjælenavn; Stjerna - men det er vel neppe stjerne-opptredenen på agilitybanen hun har i tankene da. Mitt spor var ganske langt, og med skifte av underlag underveis. Hele første strekka gikk jeg som en blodhund, men da vi kom til grusveien, ble det litt klabb og babb. Mora mi måtte sette meg på sporet på nytt igjen og etter litt betenkningstid gikk jeg resten - uten stopp. Det likte hun. Og jeg likte "haugen" med pølsebiter.