Stille før "stormen"

Tirsdag 29. august

Neida, vi venter ikke storm enda. I hvert fall ikke sånn ornt'lig høststorm. Mamma'n min har sagt at hun vil ha sol og blå himmel helt til hun har tatt opp potet og gulrot. Og hun pleier som oftest å få det som hun vil. Det vet jeg nemlig alt om. Det jeg egentlig mente, var alt stresset og kaoset  det bruker å være når det nærmer seg utstilling. Men kanskje det blir litt roligere denne gangen siden det er på hjemmebane. Og at vi får besøk fra Stavanger. Det vet jeg hun gleder seg til, og da glemmer hun sikkert å stresse med meg.

Jeg har nå forresten ikke stresset så veldig mye denne uka. Men mamma'n min, hun har nesten ikke hatt tid til meg for hun har mest bare holdt på med sånne kjedelige husting og tang. Og når hun ikke har gjort det, så har hun vært i en eller annen åker. Eller på blåbærtur. Og tenk det, jeg fikk ikke være med. Bare Zippi.

Men det var fordi hun hadde løpetid og jeg ikke får lov å utforske denslags herligheter ennå. Tror nok hun angret litt på at ikke jeg var med og passet på henne da hun nesten trødde i et jordvepse-bol og minst 100 illsinte veps kom ut for å stikke henne. Hun ble så redd at hun satt bare helt i ro og det var nok lurt, for det var bare en som stakk og når hun ikke rørte seg, trakk de seg ganske raskt tilbake.

Heldigvis fikk jeg være med å plukke jordbær; det vil si hun plukket og jeg jaktet på sommerfugler eller kattene. Begge deler er like gøy. Syns jeg. Det syns ikke mamma'n min. Tror ikke Gråpus eller Svartpus heller syns det, for når jeg kommer susende, så fyker de opp i nærmeste tre og da når jeg dem jo ikke. Urettferdig. Og så har vi vært på sneglejakt. Mora mi hater snegler for de ødelegger både planter og grønnsaker og så er de så smarte at de kommer ikke ordentlig frem før det er blitt mørkt. Men nå har vi satt ut små skåler med øl og strødd masse aske rundt åkrene så da tenker jeg de får litt å bryne seg på.

Vi har ikke trent så mye lydighet i det siste, for mamma'n min har hatt problemer med å få kontakt med meg. Tror nok hun skjønte det var like greit å vente til Zippi var ferdig med å sende ut godlukt. Men vi var på den gamle treningsplassen en kveld og trente litt utstilling. Det gikk ikke så aller verst. Det beste som har hendt meg hittil i denne uka, var likevel at vi dro på trening i går ettermiddag. Det var skikkelig gøy; for alle var der. Og jeg gikk bare rundt og logret og skikkelig storkoste meg.

Superuke og kjempehelg

Fredag 25. august

Endelig har mora mi fått orden på data'n vår og denne gangen ser det ut til at alt funker som det skal. I hvert fall foreløpig.  Hun har prøvd seg litt forsiktig nå  til å begynne med, og heldigvis; nå var det ikke noe problem å få lagt ut hverken bilder eller skrevet kritikker. Alt kom på plass rimelig kjapt og ingen var mere glad enn lille meg; for mamma'n min blir litt kjedelig og fraværende når hun plages. Egentlig er det ikke så rart at hun blir litt frustrert og lei seg; for vi har jo opplevd masse og tatt, sikkert flere hundre, bilder i løpet av sommeren. De kommer nok også på sidene våre om ikke så alt for lenge.

Før jeg forteller fra utstillingshelga på Mo i Rana, bare må jeg fortelle litt om Cinco og Kristin-tante sin superuke. Egentlig skulle de bare til Bjerke på utstilling søndag 13. august, men for å få med seg Ranautstillingene, tok de seg like godt noen feriedager mens de ventet på neste helgs utstilling. Og gjett om de "mollkoset" seg! Cinco fikk være sammen med søstra si og mamma'n sin pluss de andre små og store hundene som bodde sammen med dem. Og Kristin-tante fikk snakke hund fra morra til kveld. Nesten. Og da var hun lykkelig.

Oppholdet ble jo ikke akkurat noe dårligere av at det gikk så knallbra på utstillinga; Cinco fikk en haug med premier og ble til slutt BIM og  Alfa-søster var neimen ikke noe dårligere; hun fikk like mange premier og ble BIR. Begge ble Norsk Vinner 2006. Og begge fikk invitasjon til å være med på årets store begivenhet i hundeverden; Cruft's som arrangeres i The NEC Birmingham i England 8.-11. mars 2007. Det er jo ikke sikkert de drar da, for det er gruelig langt dit og skrekkelig mange hunder, men det er jo gøy å bli invitert.

Når de ikke var på utstilling, koste de seg hjemme og gjorde sånne ting og tang som vi hunder liker å gjøre; masse lek og moro - med mange godbiter innimellom. Og hvis Cinco-bror fikk lyst å hvile kroppen sin  - eller kanskje det helst var Kristin-tante som ville det - ja, da hadde de et stort, deilig rom helt for seg selv. Bare de to. Snakk om heldiggriser!

Og mens de to ferierte. hadde mamma'n min og meg det kjempetravelt med å forberede årets store overraskelse. For vi skulle nemlig også til Mo i Rana. På utstilling! Bare gjett om vi gledet oss til å se fjeset til Kristin-tante når vi plutselig sto ved siden av utstillingsringen; Viggo, Monica, Shakira, Hero, mora mi og meg. Jaja, hun viste jo at de andre skulle til Mo, bare ikke at vi også hadde tenkt å være der. Hun hadde bestilt to campinghytter ganske nært Mo, og der bodde også Vicky og Roy Helge fra klubben vår. De skulle både stille ut og gå lydighet, og det var skikkelig koselig at vi var på samme plassen.

Fra fredag til lørdag skulle Cinco overnatte hos søstra si, Foxy, i Mosjøen, og mamma'n min sendte melding sent på kvelden og spurte om de hadde det bra der. Hun turte ikke å snakke med henne i telefonen, så redd var hun for å røpe seg. Det hadde hun nemlig holdt på å gjøre flere ganger. Men de klarte å holde tett, både Viggo, Monica, mamma'n min og alle de andre som viste. Tror forresten hun syntes det var litt skummelt å ligge alene i ei fremmed hytte og det enda jeg var der, klar til å forsvare henne til siste bloddråpe, enten  hun nå måtte på toalettet eller andre viktige ærender utendørs.

Endelig var det lørdag morgen, og etter først å ha kjørt feil og nesten til Sverige, satt vi alle som "tente lys" ved siden av utstillingsringen og ventet. Vi var så heldige at det var et bord ledig med utsikt rett mot veien og med det samme Kristin-tante stakk hodet over bakketoppen, så spratt jeg og mamman min bak et av utstillingsteltene. Viggo fikk lurt henne til å sette seg med ryggen mot oss, og så kunne vi liste oss innpå henne bakfra. Plutselig bare holdt hun hendene over øynene hennes og sa tuddelu....

Menneskene til Foxy så litt forbauset ut, men det var ingenting mot uttrykket til Kristin-tante. Mora mi sa hun så ut som "to halvfinbrød", men det syntes nå ikke jeg; for etter all solinga sørafør, så hun nå mer ut som et godt stekt kneipbrød - hvis vi absolutt skulle sammenligne henne med et brød da.

Lørdagens utstilling gikk veldig bra. Cinco sopte med seg nesten alle premiene han kunne få. Vi andre måtte nøye oss "bare" med røde sløyfer, men vi fikk gode kritikker.

Neste dag var det ny utstilling og det ble en kjempevarm dag. Heldigvis hadde Laila og Karstein, menneskeforeldrene til Foxy, klart å finne et bord som vi kunne finne skygge. Og der satt vi - enten oppå bordet - eller under. Egentlig var det bare Shakira og meg som fikk lov til det da, og det var nok fordi vi er så små. Og søte. Eller kanskje det bare var fordi det var lettere å få dratt børsten gjennom pelsen når vi var litt i høyden...

Men det var ei merkelig  stemning i vår utstillingsring; alle 7 papillonene var redde for dommerdama. Skikkelig redde; ei lita frøken var så redd at hun prøvde å klatre bak på nakken til mamman sin for å slippe og hilse og ei annen prøvde å skremme henne med et aldri så lite knurr- uten at det hjalp. I stedet ble de sendt ut uten kritikk. Den eneste som fikk noen ord på papiret var stakkars lille meg somvar så redd at jeg nesten ikke torde røre meg. Ingen ble best i rasen - ikke engang champion-gutten som kom i ringen etter meg. Cinco fikk like mange premier som på lørdag. Shakira fikk ikke sløyfe i det hele tatt og Foxy og jeg fikk blåsløyfer. Så nå har mamma'n min startet en egen klubb bare for oss  og oppnevnt seg selv til konstituert blåklubbleder.

Men egentlig brydde hun seg "katta" i hvilken farge på sløyfa jeg fikk;  det morsomste med hele utstillingsturen var Kristin-tantes overraskede fjes lørdagsmorgen. Og at vi ble kjent med de koselige  menneskeforeldrene til Foxy. Det var verd både den lange bilturen, alene-natta på campinghytta og blåsløyfer.

Bærplukking, bytur og sirkushester

Torsdag 10. august

Denne uka har vært ei slags både-og-uke, for vi har gjort ganske mange forskjellige ting. Mandag fikk jeg først være med mamma'n min i jordbæråkeren, bare  jeg ikke trampet på planter og bær. Akkurat som om jeg kunne finne på å oppføre meg som en "elefant i glasshus". Vi plukket kjempemange  store, røde jordbærer og jeg tror nok mora mi var rimelig fornøyd både med bærfangsten og meg. Ikke hadde hun trodd det skulle bli så fin avling allerede i år, for  plantene og jeg er like gamle - bare vel året. Og hun hadde nok egentlig ikke trodd at jeg var så flink heller. Men det var jeg; og det selv om det var ganske vanskelig. Særlig siden hun hadde lagt et slags fiskegarn over hele åkeren, for fuglene er visst like glad i jordbær som mamma'n min. Jeg foretrekker nå blåbæra, jeg da.

Etterpå skulle vi til byen for å drikke kaffe sammen med "bytante"- Unni. Jeg liker ikke  kaffe, men jeg liker Unni-tante og hennes lille Vilde, og jeg liker i hvert fall å være der mora mi er, selv om det betyr at jeg må vente litt i bilen. Denne gangen ble ventetiden litt vel lang; for jammen hadde hun ikke glemt å slå av et eller annet på bilen og da hun ville kjøre hjem, så ville ikke bilen det. For den var helt fri for strøm. Nemlig.  Etterhvert kom heldigvis Kristin-tante og en startkabel oss til unnsetning. Men mamma'n min ville vente ennå lenger. For hun syntes det var litt flaut at alle på kjøpesentret skulle se at hun måtte få starthjelp.

I kveldinga var vi på en "gammel" vei som bilene ikke bruker lenger. Der trente vi litt; både utstilling og lydighet. Denne gangen visste jeg at det ikke var "noen" som ville holde meg igjen, og jeg kom som ei kanonkule. Rett bort til mamma'n min. Der satte jeg meg pent ned - nesten helt inntil henne. Men ikke spør meg om hvordan jeg visste det.

Tirsdag skjedde det ikke noe spesielt. Det dryppet fra himmelen nesten hele dagen, så settebordet ble trillet inn på kjøkkenet og så øvde vi meg på å stå på bordet innendørs. Det gikk bare lekkert, og jeg har ikke noe i mot å vise tennene mine til hvem som helst nå. Det er nok bra; for dommerne blir visst ganske så sure hvis de ikke får se. Og det er jo ikke så alt for lenge til jeg skal på utstilling. Igjen!

Apropos utstilling; for ikke så veldig lenge siden, så sa mamma'n min - ALDRI MERE UTSTILLING. Men hva tror dere skjer; jo nå har hun meldt meg på både her og der. Bestemora til halvbror Linus påstår at mora mi nok er som sirkushestene; så snart de kjenner lukta av sagmugg, vil de inn i manesjen igjen. Stemmer det, er det nok noe i ordtaket at "eplet faller ikke så langt fra stammen"; for Kristin-tante er helt vill etter å opptre i manesjen. Nå har de lagt ut på ny langtur og søndag "opptrer" de på Bjerke travbane, hun og Cinco-gutten. Men de er nå i godt selskap; for bestemora til Linus skal også dit!

"Ny sveis" - ny mobil - ny fjelldag - og litt trening

Onsdag 9. august

Forresten er det vel ikke helt rett å si at jeg har fått ny sveis. Det var egentlig bare de lange hårtustene, de som en vakker dag skal bli sånne fine ørebeheng, som på et eller annet mystisk vis hadde lagt seg mellom ørene. Det så nesten ut som jeg hadde fått pannelugg, og det syntes mamma'n min var så morsomt at Kristin-tante måtte frem med fotoapparatet. Og da fotograferte hun mora mi sin nye mobiltelefon i samme slengen - bare fordi det var en sommerfugl på. Jammen er de tobente litt snodige innimellom.

Lørdag kom sommeren tilbake igjen, og da lot mamma'n min hus og hage få fred. I stedet dro vi til fjells med pølser, grillben og alskens godsaker i sekken. Og så parasollen selvfølgelig. Det ser litt kult ut med en parasoll i fine sommerfarger sånn langt inne på villfjellet, men det er ganske så deilig å ligge i skyggen og bare slappe av. Hero, Shakira, Joakim, Monica og Viggo var også der. Merkelig nok var det bare Kristin-tante og vi firbente som var tøffe nok til å ta helgebadet i det krystallklare fjellvannet.

Ennå plages mamma'n min med den dataen. Rett som hun er på nett - så er hun det ikke, og da blir hun kjempesurken og truer med å pakke hele maskinen ned i kjeller'n. Heldigvis gjør hun nå ikke det, men det er jo ikke så rart hun blir litt frustrert. Sånn som nå, med masse flotte bilder av oss både til vanns og til lands, og så får hun ikke lagt ut et eneste lite bilde. Men vi hadde en flott dag, og bildene blir garantert lagt ut etterhvert. Tror jeg...

Søndag var det ikke fjellbadevær. Etter å ha kjedet oss inne nesten hele dagen, dro vi avgårde til en finfin treningsplass vi har funnet oss; ikke så veldig langt hjemmefra. Egentlig er det en sånn plass hvor storbilene henter varer til butikkene, men siden det var søndag og nesten kveld, var det bare oss som var der.

Først prøvde vi oss på litt utstillingstrening. Bare gikk i ring og trekant og sånne kjedelige ting. Det var jo ikke noe bord der, så det ble ikke noe utebord-trening, det øver vi på hjemme. Både inne og ute.  Inne bruker vi kjøkkenbordet og ute har hun beslaglagt settebordet som egentlig skal brukes til grillting. Det er så kjekt, for det kan trilles på hjul akkurat dit vi har mest lyst å være i øyeblikket. Det meste går helt greit - bortsett fra at når vi stopper, ja da setter jeg meg pent ned ved hennes venstre side. Akkurat som hun liker. Ikke så greit for en liten kropp å vite forskjell på utstilling- og lydighetstrening.

Etterpå trente vi litt lydighet - og det liker jeg egentlig mye bedre. Lineføring gikk helt greit. Jeg følger godt med og kontakten mellom oss er upåklagelig. Så var det innkalling; fortsatt er jeg litt nølende de første skrittene; det er fordi jeg ennå ikke er helt sikker på om jeg sitter fast i "noen". Så snart jeg skjønner at det er fritt frem, går det så fort de små "pipstilkene" mine bare klarer. Dekk og bli var også bortimot perfekt - i hvert fall var mamma'n min godt fornøyd. Og når hun er fornøyd, ja, da er selvfølgelig jeg også det.

Det var forresten blitt nesten mørkt før vi kom hjem. I hvert fall så mørkt at vi kunne tenne på stearinlys. Og så måtte vi gå utenfor huset og se hvor koselig det var med et lite "sommerfugl"-lys i vinduet.  Snakk om ei fin avslutning på ei mega-fin helg!

Supersøndag

Mandag 31. juli

I går hadde vi en super søndag på fjellet. Vi startet nesten før fuglene var stått opp, og jammen ble det nesten kveld før vi var hjemme igjen. Men det var ikke blitt mørkt, for vi har det fortsatt lyst hele døgnet selv om sola er borte noen timer natterstid. Det er skikkelig deilig, det syns både mamma'n min og meg. Deilig var det også at Kristin-tante hadde tatt med seg en parasoll; for da kunne vi sitte i skygge og avkjøle oss litt innimellom. Var jo ikke så helt nødvendig for min lille kropp da - Zippi og jeg fant oss bare en stor stein vi kunne gjemme oss bak - men mamma'n min fant ikke noen stener som var store nok for hennes korpus. De stakkers få gresstustene som vokste der, var i hvert fall ikke nok til å gjemme seg bak.

Himmelen var knallblå nesten hele dagen, og sola stekte og stekte til det ble så mange plussgrader at ikke engang parasollen dugde. Heldigvis var det vann der. Mange store og enda flere små. Og alle var både-og-vann. Genialt rett og slett; det å kunne både bade og drikke samtidig. Først bare vasset vi. Jeg gikk så langt ut at vannet nådde meg helt oppunder magen, men mamma'n min, hun bare sto i ro med vann til rett over anklene. Kristin-tante svømte masse og Cinco plasket i vei så godt han kunne. Men så kom Hero og Shakira, og da ble det fart på badelivet. Plutselig svømte nesten alle. Til og med jeg - først med litt hjelp fra Kristin-tante - og etterpå helt av meg selv.

Etterpå grillet vi pølser, og for at ikke noen av oss firbente skulle bli "grillet", plasserte pappa'n til Hero grillen midt uti vannet. Det var mamma'n min glad for, for da slapp hun å passe på pølsene. Det gjorde mamma'n til Hero. Og Hero passet på henne. Hero var ikke det aller minste sliten; enda han var den som svømte mest - nest etter Kristin-tante da, men Cinco og pappa'n til Hero sovnet tvert. Og det enda han ikke hadde svømt i det hele tatt. Mora mi sa bare at den som sover, synder ikke. Men alle vi andre som var våkne, gjorde jo heller ikke noe "syndig". Bare for å ha sagt det.

Jeg lærer nesten bestandig noe nytt når vi er på tur. Denne gangen fant jeg ut hvordan jeg skal finne rette veien dit jeg skal - og det uten å bruke nesa mi. Det var  bare å se etter hvor noen hadde stablet mange steiner oppå hverandre. Så noen ganger er menneskene bra lure, for de kan jo ikke lukte seg fram. Men den fine, blå himmelen var plutselig blitt full av skyer. Nesten helt svarte skyer. Og da ville mamma'n min hjem; for det kom helt sikkert til å bli torden og regn. Og jammen hadde hun ikke rett.

På hjemveien kom vi forbi ei eng der det lå mange, hvite baller. "Traktoregg" kalte mora mi det, men det var ikke vanlige egg, for det var bare høy som skulle være vintermat til sauer og kyr og sånt. Og før jeg fikk sukk for meg, labbet mamma'n min ut på enga - med meg på slep. Og etter meg kom Kristin-tante sigene. Med fotoapparatet. Men det var skikkelig kult å hoppe fra "egg" til "egg". Tror nok  jeg må være verdens beste egghopper!

Endelig x 3

Lørdag 29. juli

Endelig begynner det å bli litt orden på hjemmesida mi. Egentlig skulle mamma'n min bare ordne litt her og der, men så ble det ikke helt som hun hadde tenkt. Først var den jo blå. Så ble den lilla - og grønn- og gul - og rød. Og så grønn igjen. Etterhvert som hun skiftet farge, forsvant mer og mer av både bilder og tekster. Til slutt var sida både blå og grønn - og nesten uten innhold. Og mamma'n min ble mer og mer lei seg for hvert fargeskifte!

Heldigvis kom pappa'n til menneske-søskenbarna mine, Magnus og Agnethe, på besøk og han viste på råd for å finne tilbake nesten alt hun hadde mistet. Han ordnet - og ordnet - minst i åtte timer. Riktignok strevde han ikke bare da, for vi satt ute på terassen hele tida, og spiste kake og snop innimellom -  helt til sida mi var nesten som før. Bare at den er grønn. Igjen. Og fortsatt mangler linker og litt bilder, men det kommer nok på plass etterhvert. I hvert fall om hun får en smule ekstraundervisning!

Endelig har vi i nord også fått sommer. Streken på gradestokken "truer" med å krype over 20-tallet og vi har stekt vafler på verandaen. Nå er det ingen som bryr seg om husvask og støvtørring; det kan vi tidsnok gjøre når himmelen er blitt grå igjen, sier mamma'n min. Så vi har vært både på kosetur og badetur. Jaja, jeg svømte jo ikke egentlig da, det var det bare Cinco og Hero som gjorde. Zippi vasset litt, mens Shakira og jeg bare såvidt dyppet labbene våre.

For å komme til den fine badeplassen, måtte vi først kjøre bil veldig lenge. Mye lenger enn til den bittelille "byen" med bare noen få butikker. Så fant vi en yndig, liten sti gjennom skogen og den fulgte vi helt til vi kom til et stort vann. Det var ikke så stort som Storhavet vårt. Ikke var det så salt heller. Og vi tre småttinger syntes det var litt kult å være pynt på det fine utebordet som sto i strandkanten. Ikke manglet det på servering der heller; det var både lefse og sjokolade til kaffen. Og det ikke-salte vannet smakte alldeles fortreffelig.

Vi har gått godbit-tur i Storskogen vår også. Det syns jeg er gøy, for da blir Gråpus og Svartpus også med. Skulle bare ønske jeg var like flink å klatre i trærne som dem - de springer først og jeg etter, og når jeg nesten har nådd dem, så fyker de bare opp i et tre. Akkurat passe høyt til at jeg ikke når dem. Urettferdig.

En dag kjørte vi over Den Store Brua for å gå tur i skogen, og der plukket mamma'n min først noen svarte, små kuler som hun sa het krøkebær. De smakte ikke så aller verst. Men de blå kulene smakte ennå bedre. Jeg spiste opp alle de 10  modne hun fant i ett jafs, og nå har mamma'n min lovet at jeg skal få være med på plukkebærtur. Ikke riktig ennå, men ganske snart. De må bare bli ornt'lig modne og saftige først.

Og endelig har vi fått bilen tilbake. En måned har den stått på verksted i Gällivare og jeg vet det nok; mamma'n min har savnet den dypt og inderlig. Hun var så glad for å ha fått den tilbake at hun brydde seg nesten ikke om at reparasjonen kostet "flesk". Hva nå bet måtte bety. Sikkert ikke noe godt, for hun så litt molefonken ut etter å ha snakket med verkstedmannen

Først var jeg litt misunnelig på Cinco og Shakira, for de fikk være med å ta toget til Sverige. Det var visst ikke noe å misunne for alle hundene måtte sitte i en vogn. Og den var varm. Ulidelig varm, sa Cinco-gutten. Til slutt ble han så togsyk at han gjorde fra seg under en stol. Og det kom begge veier. Og luktet ille! Så da ble de tobente også kvalme. Heldigvis gjorde ikke de fra seg på gulvet!

Hjemturen gikk bare godt. De stoppet flere ganger underveis og var ute og luftet seg. Men Cinco hadde ikke så særlig lyst til å bade i den store elva. Den virket alt for skummel - og han var nesten overbevist om at det var hai der. Sikkert fordi han nettopp har sett "Haisommer III"!

Nå er heldigvis det meste på plass. Bilen står på gårdsplassen,  mamma'n min har fått ekstraundervisning hos pappa'n til Hero så alle linkene er der de skal være, ny og gammel dagbok er også i orden. Fortsatt mangler en del bilder, men de kommer nok på plass om ikke så alt for lenge. Helt sikkert!